For all del, det er god grunn til å feire 40-årsjubileet for «Ghostbusters». I 1984 fryktet Colombia Pictures at de kom til å gå på en smell. Kostbare spesialeffekter i komedier var uhørt. Blandingen av humor, action og skrekk kunne publikumsmessig komme til å gå alle veier.
Filmen ble som kjent en landeplage. Den var den økonomisk sett mest vellykkede komedien til da. «Ghostbusters» er alle produsenters drøm. Det å skape en film som tjener inn ti ganger så mye som den koster, og som kan tikke og gå i mange tiår, er naturligvis noe som skjer ytterst sjelden.
I USA pågår som vanlig en kamp mellom universets gode og onde krefter. Problemet er ofte at det er stor uenighet om hva som er de gode og hva som er de onde kreftene. På film er det enklere å rydde i dette.
Heldigvis finnes det fortsatt noen som jobber med å holde i det minste de helt åpenbare onde kreftene i sjakk. Gjengen holder fortsatt til i en nedlagt brannstasjon i New York.
Reitman i 40 år
Personlig har jeg ikke det helt store behovet for å se flere luftige spøkelser bli sugd inn i oppsamlingstanken under brannstasjonen. Men nostalgi-gleden er absolutt til stede.
Manusforfatter Jason Reitman har sammen med co-manusforfatter og regissør Gil Kenan klart å skrive til tider frisk dialog, særlig for dem som allerede kjenner historikken i filmserien.
Finn Wolfhard ble kjent i TV-serien «Stranger Things» Foto: Jaap Buitendijk
Siden sist har Ivan Reitman, den opprinnelige regissøren, gått bort. Denne filmen, som mange tenker blir den siste, er tilegnet ham. Ivan var far til Jason, som var syv år da den første filmen kom. Jason har fått hele spøkelsesjaget inn med morsmelken.
McGuffin
Denne gangen er trusselen, som vanlig hadde jeg nær sagt, av urgammel, persisk natur. Man kan virkelig spørre seg hvor komisk baserte action- og skrekkfilmer hadde vært uten oldtidshistorien.
«If there's something strange In your neighborhood Who you gonna call? (Ghostbusters)» Foto: Jaap Buitendijk
Bill Murray gir spøkelsesråd til Paul Rudd Foto: Jaap Buitendijk / Jaap Buitendijk
Spøkelseseffekten Foto: Jaap Buitendijk
Gamle koder, dokumenter og artefakter som behandles uvørent, er utgangspunktet for utallige fortellinger. Det er lenge siden vi som publikum skjønte at dette ikke er noe vi trenger å ta så veldig alvorlig. Vi godtar konvensjonen og lar oss villig underholde. Det er dette Hitchcock kalte en «McGuffin», et eller annet dustete som gir fortellingen fart, men som i seg selv ikke betyr noe som helst.
I «Ghostbusters: Frozen Empire» er McGufinnen en skapning med horn som fryser alt til is. Og hvorfor ikke? Poenget er uansett at både den gamle og den nye gjengen skal samles.
Sprek Aykroyd
Det er interessant å se hvordan ekstremt velbrukte historielinjer fortsatt kan fungere når de presenteres med stort overskudd. Filmen leker eksempelvis med nye familiekonstellasjoner som er i ferd med å gå seg til, og tenåringer som forsøker å finne sin plass både i familien og i verden.
Paul Rudd, Carrie Coon, Finn Wolfhard og Mckenna Grace er fortsatt overraskende morsomme som familien Spengler/Grooberson.
Jeg kan heller ikke unngå å bli glad av den originale, nå aldrende, spøkelsesfanger-gjengen: Bill Murray, Dan Aykroyd, Ernie Hudson, Annie Potts og William Atherton. Spesielt Aykroyd virker som om han fortsatt koser seg. Hele ideen var for øvrig hans til å begynne med.
Den komiske timingen til Kumail Nanjiani som en tufsete bifigur som etter hvert skal få vokse i betydning, er noe av det mest vellykkede. Og når stefar Grooberson og mor Spengler tror de må forlate brannstasjonen for alltid og i dialog parafraserer den originale «Ghostbusters»-sangen, er det direkte fornøyelig.
Så spørs det bare om de gode og onde kreftene i det virkelige USA lar seg kontrollere like greit i virkeligheten.
