Alt falt i fisk på Ansjosen

Det begynte så bra. Vårt bord sto dekket med rødrutet duk og ventet mellom en vennegjeng ved vinduet og to voksne par på bordet bak. En hyggelig servitør tilbød vann og menyer, et par glass cremant kom kjapt på bordet. Rundt oss summet det med småprat blandet med myk jazz fra høyttalerne i taket. Det var rett og slett superkoselig.

Ikke til å forundres over at Ansjosen på Adamstuen er blitt like populær som forløperen Dekka bord, som pakket snippesken og flyttet sørover til Moss mot slutten av pandemien. Ansjosen har beholdt det rustikke og koselige interiøret i hjørnelokalet – og sikkert mange stamgjester.

Også uteserveringen var godt besøkt denne sensommerkvelden, så de to servitørene hadde nok å gjøre. Kanskje var det derfor de glemte å fortelle oss at de var tomme for den ene av to hovedretter? Det fikk vi ikke vite før vi skulle bestille. Willys humør sank synbart da han skjønte at det ikke ble tagliata – entrecôte i skiver med rucola og pinjekjerner. Servitøren trakk på skuldrene.

– Hvordan er det mulig å gå tom for kjøtt – midt i Oslo – når de har bare to retter på menyen? Herlighet, så uproft.

Lavt blodsukker hjalp ikke på stemningen

Ansjosens meny er italienskinspirert og består av to forretter, én pasta, den nå unevnelige tagliataen, ost og dagens dessert. Dermed bestilte vi begge forretter og pasta. En kurv med nybakt brød og en skål med deilig aioli samt utsiktene til ost og et godt glass vin fra Ansjosens fine liste gjorde Willie blid og pratsom igjen. For det er virkelig vanskelig å være sur i en så sjarmerende nabolagsrestaurant.

Men det går jo. Da brødkurven var tom, og vi hadde ventet på forrettene i over en halvtime, begynte irritasjonen å klø som utslett. Vi la merke til at gjengen på nabobordet også var litt skarpere i tonen.

«Skriv det ned neste gang», mumlet en av dem da servitøren beklaget at de ikke hadde fått med seg bestillingen deres. Etter at han forlot bordet med flere feilleverte fat, gikk diskusjonen høyt om hva de faktisk hadde bestilt, og hva de hadde fått. Stemningen var ikke god.

Så kom endelig våre forretter, antipasti og salat med tomat og fennikel. Begge deler var helt utmerket og etterlot håp om at kvelden som helhet skulle bli en suksess. Tallerkenen med antipasti hadde to små bruschettaer – en med tomat og en med oliventapenade – litt skinke, bresaola med parmesankrem og salami. Råvarene var førsteklasses, anretningen pen.

Salaten var frisk og god der løvtynne skiver fennikel og hakkede pinjekjerner ga krønsj og smak til tomat og mozzarella.

Mens vi ventet på hovedretten, var det nok å følge med på i lokalet. Vennegjengen var i stadig nye diskusjoner med servitøren, med stadig mer innbitte stemmer. Vi fikk ikke med oss alt, men skjønte såpass at de krevde – og fikk – avslag på regningen. Men så begynte de å murre på bordet bak oss også. Der var det også noe feil. Noe glemt.

Uansett var klagesangene fra bordene rundt oss ikke så god underholdning at vi glemte at tiden gikk. For det gjorde den. Etter nye 40 minutter etterlyste jeg pastaretten. Servitørens forklaring var at den var forsinket på grunn av manglende kapasitet på kjøkkenet, men at den snart skulle komme.

«?#@*%&!», sa Willie. Da pastaen til slutt kom, med svinekjake, erter og salvie under et skylag av revet parmesan, var det for sent. Den var skikkelig god, men vi var bare lei. Det hjalp ikke at servitøren glemte pepperen han hadde lovet oss.

Vi droppet ost. Vi droppet dessert. Vi hadde vært der i to timer. Ute hadde det begynt å regne.