«The Sweet East» ble en liten snakkis under filmfestivalen i Cannes i fjor. Hvorfor det har tatt ett år før den dukker opp på norske kinoer, kan man undre seg over. Nå har vi jo glemt fjorårets festival.
Sean Price Williams har ikke laget en film som stryker deg med hårene. «The Sweet East» inneholder det som skal til for å få stempelet kultfilm. Filmen er en karnevalstur inn i et Amerika som rives i stykker fra innsiden.
Jeg vil beskrive den som en studie av intoleransens og hatets retorikk, men uten humor er den ikke.
Alice i marerittland
Lillian (Talia Ryder) går siste året på high school i Sør-Carolina, og klassen er på tur til Washington D.C. Under en skyteepisode på en karaokebar rømmer hun sammen med en punker full av piercinger. Han omtaler seg selv som «art-ivist».
Lillian (Talia Ryder) og Ian (Jacob ElordiIan) Foto: AWE
Matthew (Jeremy O. Harris) og Molly (Ayo Edebiri) prater og prater og tilbyr Lilian hovedrollen i sin nye indiefilm. Foto: AWE
Talia Ryder spillerm Lilian som en blank tavle, men har en ganske spesiell karisma på lerretet. Foto: AWE
Lillian er som en blank tavle. Hun er merkverdig blass og personlighetsløs. Alle hun møter, projiserer sine ønsker og behov på henne. At filmen starter med at hun synger en sang foran et speil, er ingen tilfeldighet. Mange har brukt analogien om at hun er en Alice i et feberhett og marerittlignende eventyrland. Det er ikke dumt.
På sin vei fra Washington via Delaware, New York og Vermont treffer Lillian et bisart tverrsnitt av USA: en akademiker med forkjærlighet for hvitt overherredømme, skumle nynazister, liberale filmskapere som snakker og snakker uten å si noe som helst, og machodyrende menn i terrortreningsleir.
Elsk eller hat
Sean Price Williams har jobbet som filmfotograf i mange år, blant annet på Safdie-brødrenes «Good Time». De samme upolerte bildene finner du også i «The Sweet East», som er filmet på 16 mm.
De rå bildene, som sjangermessig tar oss fra musikal til splatter, understreker filmens nihilisme. Amerika er fortapt. Manusforfatter og filmkritiker Nick Pinkerton slår bombastisk fast at USA består av en rekke ideologiske leire hvor alle roper høyt, men ingen gidder å lytte. Deler av dialogen fremstår som internetmemer hvor alle forsøk på normale samtaler har strandet.
«The Sweet East» er original, men den spriker i alle retninger. Filmen er eksperimentell og til tider krevende. Strukturen er løs, og atmosfæren er feberhet, men Talia Ryder holder på vår interesse. Den er anarkistisk og polariserende, og faller i kategorien «elsk eller hat».
«The Sweet East» er ikke like morsom som den tror den er, men Lillians bekmørke reise skiller seg ut blant mengden av intetsigende underholdning.
