Endelig en turistmagnet med god mat

Forrige gang var utsikten høydepunktet. Nå har maten tatt seg betydelig opp.

Du må gjerne beskylde meg for å være en basic bitch, men jeg er svak for en god takrestaurant. Det står ofte på agendaen når jeg er på reise. Følelsen av endelig å få et overblikk over byen.

I baren i toppetasjen på Munch, Kranen, ser Oslo ut som en ekte hovedstad. Ja, den kunne nesten forveksles med en scene fra en glatt amerikansk serie med utspekulerte toppadvokater i hovedrollene.

Drinken er på plass, og det eneste utspekulerte er å makse kosen til det ytterste – en ambisjon som skal straffe seg senere. Vi tusler ned fra baren til selve restauranten.

– Jeg hadde faktisk forventet meg noe litt mer turistharry, bemerker søsteren min.

Smakfullt interiør, hvite duker og god stemning preger lokalet. Ikke lenge etter sitter vi der med to østers og hver vår dose med cremant. Skål!

En

mignonette-saus

med eplesider gir en herlig syre til den sjøfriske østersen. Men så skal det komme noe vi ikke klarer å spise opp.

Jeg var for grådig da jeg bestilte maten. Vi har nemlig gått for et spekefat i tillegg til to forretter og to hovedretter.

Spekematen er fra Indre Oslo matforedling, som har gjort seg bemerket med delikat kjøttpålegg. Det som også ligger på tallerkenen, er skiver av røkt hval. Dette hadde jeg ikke på bingokortet for kvelden. Et mørt og godt stykke kjøtt, men med en noe spesiell ettersmak.

Vi får et utrolig luftig og deilig brød til, med pisket salt smør. Men omtrent halvveis i tallerkenen skjønner jeg at jeg kommer til å sprekke av metthet om jeg ikke stopper.

Så til de to neste rettene. En wienerdeig er fylt med

skalldyrvelouté

og sjøkreps. De tre ulike elementene er mesterlig utført hver for seg, men til sammen blir de litt for mye av det gode. Sausen overdøver den delikate sjøkrepsen (som for øvrig er nydelig tilberedt). De kunne faktisk holdt tilbake litt saus og klart seg med halve mengden wienerbrød.

Tartaren er helt klassisk med sennepsfrø og rå eggeplomme. På toppen ligger et godt dryss med hardosten Holtefjell XO og karse. Retten er godt balansert, fint saltet og en god stolpe i en bistromeny.

Så langt har servicen vært oppmerksom og trygg. Det går riktignok litt sakte til at det bare er halvfull restaurant, så de ville slitt om det var flere gjester her.

Ribbe i desember. Det kan jo bli for mye av det middelmådige. Heldigvis blir vi faktisk smått blåst av banen av stykket som kommer dynket i saus til vårt bord. Kjøttet er fantastisk mørt. Det følger med en saus laget på øl og lønnesirup. Men så, en overraskelse – en myntedipp? Det er i hvert fall en slags syrlig saus som kommer i et lite eggeglass og som løfter kjøttet til nye høyder.

Som om ikke det var nok har vi fått en liten støpejernsanretning med duchessepoteter: små roser av potetstappe med deilig stekeskorpe. Under disse gjemmer det seg en liten dyne av karamellisert løk. Halleluja, så deilig.

Men nå er jeg mett. Det er snart ubehagelig, men breiflabben må også undersøkes. Fisken er en anelse tørr, men den misoglaserte, stekte kålen vi får, bør være lærebokeksempelet på hvordan denne grønnsaken skal serveres. Hardt stekte blader, saftig kjerne.

Jeg må betale for griskheten som rammet meg da jeg bestilte. Jeg klarer faktisk ikke spise mer og orker ikke tanken på dessert. Det skjer svært sjelden! Med mange retter i magen og to glass hver er det en bonus at gildet kommer på akseptable 2749 kroner til sammen.

For to år siden ga vi Bistro Tolvte en treer. Nå er nivået et helt annet. Ambisjonene når det gjelder maten, kombinert med et herlig lokale og utsikt, utgjør til sammen en veldig god pakke. Problemet kan bli å opprettholde det. For en rolig onsdag er ingenting sammenlignet med en travel turistsesong.

Toppetasjen vil være et yndet mål for byens tilreisende med sin unike beliggenhet. Nå er det i alle fall mulig å få god middag der.