En herlig nyåpning i Bjørvika

Kommunikasjonsbyrået Apeland står for PR-strategien. Det vet jeg fordi jeg mottok en e-post for et par uker siden.

I pressemeldingen kunne vi lese at Vannkunsten Syd – det nyeste byggeprosjektet i Bjørvika – vil huse Corso med sine 380 kvadratmeter, rundt 100 sitteplasser inne og cirka 60 sitteplasser ute, og med et chambre séparée for inntil 45 personer.

Det ble lovet Kari Innerås' tolkning av det italienske kjøkken, håndlaget pasta og gelato.

Personlig får jeg fnatt av PR-byråer. De greier nesten å ødelegge det restaurantbransjen egentlig er – eller var. De får det til å høres ut som at et nytt og fint spisested først og fremst er et kapitalorientert byutviklingsprosjekt. Gi meg heller lagarbeid, lidenskap og kjærlighet til faget.

Kanskje jeg er gammeldags. Jeg forsøker uansett å gå inn med et åpent sinn.

Og vet du hva, ordet «PR» er glemt ved første munnfull.

Lokalene er store, men likevel lune med røde skinnstoler, skillevegg i mørkt tre, lyse vegghyller fulle av glass og blomster plassert rundt omkring.

Kveldens servitør er både livlig og glad. Det elsker jeg. Det smitter.

Hun er ikke redd for å anbefale hverken vin eller mat. Vinlisten er i hovedsak italiensk med mye man ikke får på Polet. Hun anbefaler at vi deler en

verdicchio fra Marche-området

, en fyldig og mineralsk vin.

Menyen lyser mot oss med sine mange retter. Den er likevel kort nok til at vi ikke blir overveldet, og lang nok til at vi vil komme tilbake for å smake mer.

Vi kan velge fritt eller gå for husets fire- eller seksrettersmeny. Den anbefalingsvillige servitøren sier at det er masse å smake om vi går for å dele retter fra à la carte-menyen.

Vi forsaker oss ikke. Tre forretter, to pastaretter, to hovedretter og to desserter bestilles.

Buckle up!

Vi begynner i havet, med en veldig kortreist og moderne rett. Gulfinnemakrell fra Fredrikstad er skåret i tynne skiver og marinert i en vinaigrette basert på hvite rips. Den delikate fisken popper sammen med sausen og syrlige, grønne epler. I tillegg er det god knas fra fritert fiskeskinn og herlig salt og sjøsmak fra lakserogn.

Vi har også fått blekksprutcarpaccio. Det ser nesten ut som mosaikk. Det møre blekksprutkjøttet er skivet opp. Toppingen er enkel og minner litt om noe du kan få på en spansk strandbar. Det smaker av sitron og har knas fra friterte potetstrimler. Saltet får det fra skivede grønne oliven – som jeg skulle ønske det var mer av.

Etter forfriskende sjømat kommer det jeg spår blir en av to signaturer på Corso: «Parmigiano reggiano fondue».

Silenzio i salen!

Du hører at dette er godt? Kjøkkenet har laget et parmesanskum. Den lune herligheten er sprøytet tykt på en tallerken og serveres med smørstekt toast. Som en klassisk fondue dypper du brødet i osten og nyter.

Ja, fonduen traff meg i hjertet, men det gjør de to neste rettene også. I menyen kan man velge mellom fem pastaretter. Vi har lyst til å smake alt, men klarer å begrense oss til to.

Først ut er hummeragnolotti. Agnolotti er en type pastaputer. Disse er fylt med saftig hummerkjøtt. Det delikate kjøttet skinner jo ofte på egen hånd, men her har de kombinert det med en saus på kalvekraft. Kontrasten mellom saus og hummer fremhever hummeren enda litt mer. Det er en veldig kul rett.

Pastaretten jeg mener de bør ha på menyen i all evighet, har navnet «åpen lasagne». Den har smakene og ingrediensene vi kjenner, men kjøttsausen er på elitenivå. Den er kraftig, men perfekt balansert med innslag av syrlighet og sødme. Selve pastaen er nydelig tilberedt.

Kullgrillet kveite er vanskelig å mislike. Her er den grillet helt perfekt og har beholdt både spenst og saftighet. Rettens svakhet er tilbehøret bestående av fire hauger med krem laget av hasselnøtter fra Piemonte. Kremen er bitter og kraftig og overdøver den deilige fisken. Gelé av purre frisker det litt opp, men dessverre ikke nok.

Porchettaen er bedre. Den har knasende svor som smaker godt av sitron. Pastinakkremen er fløyelsmyk og passe søt. Gremolataen på toppen er litt grov og tørr. En god rett, men den er ikke særlig nyskapende og roper ikke høyt.

Med utsikt mot en menneskeskapt kanal og den nye delen av bydel Gamle Oslo forbereder vi oss til siste servering.

Det er tid for noe søtt. Det vil si: Det er tid for total tilfredsstillelse. Iskrem på karamell og brunet smør er en beige smakseksplosjon. Den anbefales for småspiste som vil ha en liten søt avslutning.

Zeppola er en fritert vannbakkels på størrelse med neven min. Kaken er supersaftig, og den syrlige sitronen (i form av både krem og kandisert skall) balanserer flott mot pistasjkremen og de hakkede nøttene.

Corso hadde klart seg helt uten noe PR-byrå. Folkene og maten bærer dette stedet ypperlig!