Det er ikke lite Netflix setter i gang med når strømmetjenesten gyver løs på «East of Eden». Romanen fra 1952 er løst basert på historien om Kain og Abel og ble skrevet av senere nobelprisvinner John Steinbeck.
Selv regnet han slektssagaen som sitt magnum opus. «East of Eden» er også filmatisert tidligere, med James Dean i hovedrollen og Oscar-grossist Elia Kazan som regissør i 1955. På toppen av det hele handler romanen om noe så stort som menneskers kontroll over egen skjebne, om å vinne over våre egne syndige valg.
Kan en ny versjon av denne klassikeren overleve netflixifiseringens overtydelighet og kanskje til og med blomstre i en ny strømmetid?
Kan man se ondskap ved første blikk?
«East of Eden» starter i 1874. Halvbrødrene Charles og Adam Trask blir uvenner når den dominerende faren deres velger ulike livsløp for dem. Adam verver seg til hæren. Charles overtar farens gård. Senere splittes brødrene igjen av den mystiske Cathy.
Mike Faist og Christopher Abbott spiller brødrene Adam og Charles i «East of Eden». Florence Pugh spiller mystiske Cathy, som en kveld dukker opp halvt ihjelslått på brødrenes gård. Foto: Netflix
Hun ankommer blodig og forslått til gården. Adam faller hodestups mens han pleier henne. Vi lærer at vakre Cathy har drept foreldrene sine. En tilbakeskuende fortellerstemme synser at «I believe there are monsters in this world born to human parents. But evil is not always apparent at first glance». Stemmen leier tankene våre inn i grubling.
Hvor mye galt kan Cathy få til? Charles lukter ondskapens lunte, men snart føder Cathy tvillinger. I historiens siste del følger vi dem, brødrene Caleb og Aron.
«Nå har du navn, da kan det gå til helvete».
«East of Eden» har ikke så mange karakterer, men er rik på detaljer. Disse manifesterer seg i store scener og episoder. Kineseren Lees store monolog om sin egen fødsel. Dramaet på Cathys bordell. Adams overtagelse av en forlatt gård i Salinas Valley. Alt fortelles på effektivt vis, både visuelt og i ord.
Ordene er Steinbecks, fortellingen tilhører serieskaperen og manusforfatteren Zoe Kazan. Kjent navn? Zoe er barnebarn av Elia Kazan, som regisserte 1955-versjonen. I likhet med bestefaren skaper hun – sammen med regissørene Garth Davis og Laure de Clermont-Tonnerre – en verden med de største landskapene og de næreste portrettene.
Zoes versjon tar for seg nesten hele boken. Dermed gir den seg god tid til å gå inn i historiens dype tematikk. Hvilke valg har vi til å styre egne liv?
Temaet når sitt første crescendo i episode tre, da Adams nabo Samuel Hamilton feirer at tvillingene har fått navn. «Now you are people, and now you have the right to be damned», sier han med glimt i øyet og det dypeste alvor.
Skjebnen er vår. Vi må bare velge den. Lett, men samtidig blytung. Serien spinner temaet spennende videre når den kommer til det hebraiske ordet timshel fra historien om Kain og Abel, som blir en nøkkelhendelse slik det er i romanen.
Et stort år for Florence Pugh
«East of Eden» finner lett harmoni mellom historiens tunge slektssaga og moderne seriers krav til tempo. De første episodene er farlig nær å bli montasjer når de skyver brødrenes historie raskt fremover, men det går aldri for fort. Serien lar karakterene få puste før neste klipp mykt blir introdusert. «East of Eden» faller aldri for fristelsen til å overforklare.
Det trengs heller ikke når unge Florence Pugh – sist sett i suksessen «Spider-Man: Brand New Day» – og veteranen Ciarán Hinds er på jobb med et godt manus i hendene. De bruker sin stjernekraft til å få frem den dyptpløyende historien om valg og ondskap, samtidig som fremdriften gjør historien genuint spennende på overflaten.
Svaret på spørsmålet om denne klassikeren kan få nytt liv, er et tydelig ja. «East of Eden» er en mektig seeropplevelse som forhåpentlig også åpner John Steinbecks brutale og fantastiske univers for nye, unge lesere.