To nye, norske filmer skiller seg markant ut denne høsten. «Voice» og «Gruppekritikken» problematiserer sin egen rolle.
Den minst eksperimentelle får nå ordinær kinopremiere. Det er neppe tilfeldig og gjør den ikke mindre interessant.
Regissøren Ane Hjort Guttu har bakgrunn fra kunstfilm. I «Voice» forteller hun en ganske lineær og tilsynelatende enkel historie: En dokumentarfilmskaper vil lage et portrett av en videoworkshop for minoritetsungdom.
Under den hverdagslige overflaten ulmer det likevel av spørsmål og problemstillinger som beriker denne filmen. Men de undergraver til slutt filmen i filmen. Helt fra starten er det noe som skurrer ved hovedpersonen Rheas tilnærming, slik lederne av workshopen Voice vurderer den.
Hun opplever T-baneturen ut til Linderud som en spennende ekskursjon i seg selv, og vil ta det med i filmen. På denne måten innfrir hun workshop-ledernes fordommer om en hvit privilegert vestkantjente.
Iselin Linstad som den velmente, liberale dokumentaristen som til slutt må legge fra seg kamera. Foto: Filmbyrået Jack
Sensur av de unge
Workshopens leder, Dawit (Esrom Kidane), formulerer tydeligst disse holdningene. Hvem er du som tror du kan komme her og fortelle vår historie? Rhea blir nødt til å åpne opp den kreative filmprosessen for medlemmene av workshopen.
Dawit og de andre workshop-lederne er opptatt av representasjon, men går ikke av veien for å drive sensur av sine egne elever. Når Rhea stiller spørsmål ved sensuren, blir hun effektivt plassert i sitt «hvite elfenbenstårn».
Etter hvert opplever workshop-lederne Rheas prosjekt som forstyrrende fordi NRK kommer inn som samarbeidspartner. Det gjør noe med ungdommene. De blir mer bevisst hvordan de tar seg ut foran kamera og får mindre tid til egne prosjekter. Dawit og de andre lederne krever derfor enda mer kontroll over Rheas film. Dermed rakner prosjektet fordi det rives i for mange retninger.
Konseptkunst
«Voice» er blitt omtalt som en dokumentar, men er åpenbart fiksjon. Virkemidlene er dokumentariske og nærmest anti-dramatiske.
Samtalene er det bærende. Det er sjelden vi legger merke til kroppsspråk og spillestil. Det er en villet strategi, for å styrke opplevelsen av det dokumentariske og tematiske.
I likhet med konseptkunst er filmens fremste agenda å stille spørsmål. Det betyr ikke at filmen er helt blottet for drama. Vi får oppleve glimt av sårbarhet hos de unge i workshopen. Enkelte gløtt inn i ledernes liv er rørende på mer indirekte måter.
Men disse mer følelsesbetonte scenene gjenspeiler samtidig konflikten Rhea står overfor som filmskaper. Er det ikke nettopp det workshop-lederne vil – at hun skal gjengi et mer harmonisk bilde av det flerkulturelle fellesskapet hun undersøker?
Iselin Linstad spiller Rhea. Foto: Filmbyrået Jack
De unges egne opptak
På denne måten inviterer filmen hele tiden til refleksjon og en viss mistenksomhet overfor rollegalleriets motiver.
«Voice» er likevel ikke noen mockumentary ute etter å sjokkere. Filmen vil heller ikke lure oss inn i en eller annen metafelle der vi blir konfrontert med vår egen seerposisjon. Den stiller betimelige spørsmål ved filmskaperens rolle, men også ved representasjon og dokumentarfilmens grenser. Den er en avmystifisering av filmens skapelsesprosess.
Jeg skulle likevel ha sett at Gutto og hennes utmerkede fotograf Marte Vold hadde tilført det litt sterile visuelle universet flere kontraster og mer varme. Og kanskje på veien problematisert filmmediets bedragerske natur enda mer.
Vi ser tilløp til det da de unge viser stemningsfulle opptak fra et felles ferieopphold ved sjøen. Det er slik de helst ser seg selv. For Rhea fremstår opptakene som selvopptatt propaganda.
Men om det er Rhea, workshop-lederne eller Anna Hjort Guttu som til slutt nekter de unge å vise seg fra sine mer selvopptatte sider, er åpent for tolkning. De unges egne opptak kunne trengt en fordypning.
