Mer enn en sossete vinbar

Det er kort mellom silkeblusene. Her ser alle veldig like ut, med bakoverstrøket hestehale og store solbriller. Vi har tatt turen til Libertines avdeling ved Vannkunsten i Bjørvika.

Vi er tre sultne søstre som ikke har sett hverandre på en stund. Dette blir et langt måltid med diverse sladder, så vi trenger mye mat og bestiller like gjerne hele menyen.

I glasset? Veuve Clicquot til 310 kroner glasset.

Med fare for å skli ut i klisjeene, så får Libertine meg til å føle at jeg er i Paris. Ja, det er voldsomt med pasteller og marmor og glass, men det funker. De har klart å stable inn mange høybord på lite plass, og resultatet er livlig.

Stedet har en åpen kjøkkenløsning, og vi ser to kokker i full sving. Det gir alltid en egen intimitet å se arbeidet som ligger bak maten.

Hamachi i en leche de tigre, skagetoast,

arancini

og burrata er de tre første rettene som lander på bordet.

Retten med hamachi er en innertier. Syrlig og søt saus med smak av appelsin er en deilig følgesvenn til den delikate fisken. Brente appelsinbåter, frisk jalapeño og koriander syr det hele sammen.

– Herreguuud, jeg vil bare ha mer av denne, bemerker den ene søsteren.

En periode skulle «alle» servere

leche de tigre

, før det dabbet litt av. La den få et comeback!

Retten med burrata er ikke dum den heller. Søte cherrytomater, ristede pistasjnøtter og ovnsbakte druer(!) akkompagnerer den nesten litt vulgære osten med basilikumolje. Syre, fett og sødme trykker på de riktige knappene.

Skagentoasten blir en liten nedtur. Her er det for mye fett og for lite syre. Brødet er kjipt og hardt og smaker ikke en døyt surdeig. Libertine er også gniene på løyromen. Det tar seg ikke ut på et sted som dette.

Libertines tartar er en gøy og deilig munnfull. Den serveres på en potetkake – en pommes anna. Her får vi fett, syre og umami i et tygg. Kjøttet er kvernet litt vel fint, men selve smaken, ispedd estragondressing og syltede sennepsfrø, er nydelig.

Vi mistenker at vi er blitt utsatt for et gjensyn med surdeigsbrødet når vi får servert ostesmørbrød i trekanter. Igjen er brødet tørt og smakløst. Ikke engang smeltet ost og digg skinke redder denne retten.

De skal likevel ha for et morsomt grep, nemlig serveringen av

morney-saus

til. Syndig! Men nesten for mye av det gode? Fettet tar overhånd. Godt vi har champagne å svelge det ned med.

Mørket senker seg utendørs. Folk tripper rundt i det ganske nye området ved Bispevika. Det føles litt som en by fra dataspillet Sims, en by som bare dukket opp. Likevel er jeg sjarmert.

Spisesteder på omtrent hele skalaen er representert, de ligger som perler på en snor langs vannet. Det gir mye tiltrengt liv til den ellers stive stemningen de nyoppførte husene gir.

Inne har vi fått et fat med mørbrad og chimichurrisaus. I tillegg blir den servert med syltet perleløk og rødvinssaus med sjatteringer av en purreolje i.

Øyne lukkes. Bare lyden av tyggende munner høres. Vi tar en bit. Og så enda en. Det blir nesten krangling om det siste stykket. For tre søstre fra Nordmøre kunne det endt med slåssing. Men vi holder oss i skinnet.

Dette var saker! Deilig kjøtt, syrlig chimichurri og fyldig saus. Noen ganger vil man jo bare spise en biff. Da tenker jeg man kan gå hit. Og til 275 kr? Et varp!

Til dessert får vi blant annet en sjokolademousse. Denne er drøy. Konsistensen er kompakt og smaken er dyp. En dessert for ekte sjokoladeelskere, ikke de som påstår de er det, men som bare spiser Freia.

Vi funderer på vinvalget til desserten. Portvinen frister. Her tar vår servitør ledelsen. «Jeg har noe gøy dere skal få». Vi gir oss hen og angrer ikke på det. For snart står en flaske Riveyrac Rivesaltes fra 1988 på bordet. Den er ravfarget og smaker som en gammeldags, fjong engelsk togkupe. Nøtter, lær, frukt. Godt er bare fornavnet.

Libertine rommer mer enn influensere og vin. Her får du en rekke gode retter. Det er lekent, men de holder seg stort sett til manus.

Hvis du ikke er allergisk mot lyserosa og marmoroverflater, er dette et perfekt sted for vinkveld med vennegjengen.