Et måltid som både starter og slutter med et pang

Grünerløkkas nyeste restaurant har fått navnet Rodeo.

Hvem sitter på hesteryggen her, kokkene eller gjestene? Det eneste som er sikkert, er at alle er vinnere på dette stevnet.

Det er dristig å åpne en restaurant i denne størrelsen. Du skal være ganske trygg på at folket vil ha det du har å by på.

Det er omtrent to uker etter åpningsdatoen. Tilbakemeldingene jeg har fått av bekjente som har vært innom, er gode, men flere peker på en utrolig mektig meny.

Heldigvis er det et kveg på denne hesteryggen. Jeg har én mage til forretter, en egen mage til hovedretter, én til brødserveringer ... ja, du skjønner tegningen.

Jeg har likevel valgt å holde meg til smaksmenyen. Selv om det snakkes mye om noen munker med rømme og løyrom. Det får bli neste gang.

Det begynner med et pang. En superluftig levermousse med kandiserte pekannøtter og et lokk laget av tørket frukt dandert på en belgisk vaffel. Like god som den er vakker. I glasset har jeg fått en mineralrik og rund champagne fra L. Bénard-Pitois.

I kveld lar jeg servitørene styre hva jeg drikker. Men går du for flaske, er det en kul liste som venter deg. De har delt den opp etter vinstil. For eksempel er det fem underkategorier i hvitvinsdelen, blant annet «saline and salty» og «altitude & attitude».

Kartet skal visst endres ofte.

Neste rett er også blant høydepunktene. På vei inn mot garderoben går man forbi kjøkkenet og noen modningsskap der hamachi og kjøtt henger.

Nå er hamachiene kuttet opp i terninger og bader i en juice av selleri og eple. Fisken har utviklet både en fast tekstur og mer smak. Sammen med den friske sausen og en sitrusbasert gel er det intet annet enn en fest i munnen.

Når det begynner så bra, er det nesten umulig å overraske og glede videre.

Rodeo klarer det likevel. Vi har fått en akkarrisotto. Ved første øyekast ser vi en steinsvart saus med hvite, linguineformede akkarstrimler, men smakene som åpenbarer seg, er langt fra svart-hvite. Friske sitrustoner, sødme fra akkaren og sprøstekt svor gir retten dybde. Fettet runder godt av det syrlige.

Før hver rett spør de om jeg vil ha en passende vin til. Jeg lar vinkelneren ta styringen og angrer ikke. Sitrustonene i retten glir supergodt sammen med

en sitrusduftende og frisk hvitvin

på de lokale spanske druene xarel·lo og malvasia.

Varemerket til Rodeo er en vedfyrt ovn der flere av rettene tilberedes. Lovordene har spredt seg. Det er stappfullt både ved bordene og i baren. De store lokalene i det nye bygget i Sannergata har de også klart å mykne med plassbygde sittegrupper, jordlige farger, veggtepper og levende lys.

Servitøren spør om de skal velge ut et glass vin til neste rett. Jeg er ikke vond å be. Det blir en

saftig spätburgunder

som skal friske opp en kremet kreasjon.

Brødserveringen kommer rett fra den vedfyrte ovnen og slår oss i bakken. Eller kaster oss av hesteryggen, om du vil. En glovarm og rustikk baguette med salt Rørossmør er uimotståelig god. Så god at vi spiser selv om vi vet at vi kan bli for mette.

Vi har også fått det som i menyen heter ricottadumplings. Dette er store ricottapuffer som bader i en kremet saus med trøfler. Tynne, syltede skiver av potet gir knas. Jeg vil gjerne lære hvordan man kan få marshmallowskonsistens av ricotta. I denne retten er konsistensene like tiltalende som smakene.

Går du for à la carte, kan du velge mellom hovedretter som T-bonestek, uer og short ribs av kalv. I smaksmenyen avslutter skreihaler menyens salte del.

Skreien er bakt i en vedfyrt ovn med en misoglaze. Den serveres på et avlangt fat og ligger på en saus av karamellisert kokos. Men dette er langt fra din gjengse kokossaus, kokosaromaene er runde og litt i bakgrunnen. Den er syrlig og en herlig match til det søte fiskekjøttet og den bakte løken vi har fått i salaten som følger med.

Selve fisken oppleves som bløt og myk, men jeg skulle ønske smaken bar mer preg av at halen hadde vært innom den glovarme ovnen. Dråper fra en grillet sitron gjør likevel noe opp for det.

Ryktene stemmer. Det er mye mat for pengene. Du blir skikkelig mett. Det blir ingen galopp inn i oslonatten, vi skal rulle. Det blir i alle fall tydelig når det viser seg at desserten er uimotståelig.

En softis med

black garlic

er både en dessert for godtemomser og for dem som ikke er så glad i søte avslutninger. Isen kan minne litt om en salt karamellis. Trøffel og svart pepper demper sødmen og lager fest i munnen. Kirsebærsausen frisker det opp, men noen av de hele kirsebærene blir litt vel kompakte og seige.

Hva sitter jeg igjen med etter en lørdag på Rodeo?

Jo, jeg tror en av årets beste nyåpninger allerede er skjedd. Rodeo overrasker, metter og gir den deilige ute-på-livet-følelsen.

Er du småspist, bør du kanskje plukke noen enkeltretter, men for oss med god appetitt er dette en innertier.