En fantastisk vinbar, men ingen god restaurant

Det er bare tre restauranter med merkelappen «bib gourmand» i Oslo. Dette er Michelin-guidens utmerkelse for «eksepsjonell mat til en moderat pris». Frances ble i 2024 det siste tilskuddet til listen.

Vårt besøk bekrefter at dette er en veldig god vinbar. Men stedet serverer ikke eksepsjonell mat. Tvert imot. Og for enhver som har ålreit oversikt over restauranter i Oslo, er det et mysterium hvorfor akkurat Frances trekkes frem.

Har de tatt seg bryet med å spise nudler på Koie eller pizza på ZZ? Satt seg i baren på Le Benjamin eller Kolonialen? Aner ikke.

Men at Frances velges over disse, er absurd. Nå skal du høre:

Én ting har Michelin rett i: Menyen er ganske rimelig. Fem retter for 695 kroner er ingen dårlig deal.

Menyen henter inspirasjon fra Midtøsten og Middelhavet. Det er uvanlig for vinbarer og dermed en mulighet til å skille seg positivt ut.

Det starter fint med mykt og lunt brød. Til det får vi et smør med ansjos og tomat, som smaker nydelig og komplekst av umami. Men smøret er helt kaldt og fast, så det smuldrer opp på skiven og i munnen. Kombinasjonen med kremet og mild labneh (laget på yoghurt) blir derfor vinneren.

Vi får også en crudo: Rå hamachi ligger i en saus på fermentert habanero-eddik, lime og olivenolje. Dette er godt balansert, med passe sting.

Samtidig er det en litt for fet hamachi de har fått tak i. Den smaker litt for mye av fiskeolje.

Retten som har en slående visuell likhet med hundebæsj, er faktisk kveldens beste.

Falafel med kveite er perfekt sprø på utsiden og rykende, myk på innsiden. Den kommer i en pent krydret labneh med granatepler. Ordentlig gøy rett! Men kveiten kjenner vi nesten ikke smaken av.

Kjøkkenets kreative krokett er en katastrofe. Den friterte ballen har en ubestemmelig, smaksløs masse av dadler og artisjokk inni. På utsiden en tung, ubalansert ailoi med tahini og dadler.

Smakene er for like og for tunge. Det smaker ikke godt.

Verre blir det med hovedretten: Et fritert stykke hamachi-krage med yuzu-aioli.

Å servere dette uvanlige stykket er i seg selv en god idé. Denne delen, som sitter der hvor fiskekroppen møter gjellene, blir ofte kastet. Men den har masse godt kjøtt. Frances’ variant er imidlertid totalt overstekt slik at kjøttet fliser seg.

Stykket er heller ikke sprøtt på utsiden. Og aiolien mangler friskhet til å takle alt fettet.

Heldigvis er avslutningen på måltidet helt nydelig. Gelatoen som har smak av baskisk ostekake med en karamell på kvede på toppen, sitter som en kule.

Frances er derimot en veldig god vinbar. Mye på grunn av en kjeller med over 1000 ulike flasker viner. Enda mer på grunn av servicen fra sommelieren.

Vi ønsker oss et godt kjøp, som kan passe til mye forskjellig mat. Enten champagne eller hvit. Sommelieren stiller noen kjappe spørsmål og blir så bastant i sin anbefaling at det nesten blir mistenksomt.

– Denne er det beste kjøpet i prisklassen. Uten tvil, sier han og peker på vinkartet.

Prøver han å prakke på oss noe han vil bli kvitt? Å nei, da!

Han finner frem den siste flasken fra den lille champagne-produsenten Aurore Casanova. De er mindre kjente, men like bra som stjerneprodusenten Agrapart, mener han.

Det viser seg å være en himmelsk vin. Masse gulrød frukt og ristet brød. Kompleks og konsentrert.

Når jeg sjekker prisen på polet, blir jeg enda mer fornøyd. Den koster 1322 i butikken – Frances selger den for 2000 kroner.

Like bra er behandlingen hos nabobordet. De spør om han kan anbefale en tysk pinot noir. Den de drakk sist var så god. «Nei, jeg har ingen av de beste flaskene igjen», er svaret. Han peker dem heller i en annen retning.

For øvrig har Frances et uvanlig bra utvalg viner på glass. Tirsdager har de også noen ekstra viner på glass etter ulike temaer. Vinprisene er gode. Stikkprøver fra vinkartet viser flere flasker som selges til mellom 2 og 2,5 ganger polpris.

Slikt gjør gjestene glade.