Fremstår som en reklamefilm for alternativbransjen

Ved første øyekast kan det se ut som «Alternative Norge» er et uskyldig portrett av en gruppe nordmenn som «tenker utenfor boksen». Ja, at dette bare er en realityserie om personer med en litt kuriøs livsstil.

Snart aner man likevel at deltagerne også driver en eller annen form for næringsvirksomhet i alternativbransjen, selv om dette ikke sies i klartekst. Det er altså ikke bare snakk om å ha det bedre med seg selv.

Her skal det også tjenes penger på andre folks problemer.

Utgangspunktet er egentlig en knakende god idé. Fire av ti nordmenn bruker årlig en eller annen form for alternativ behandling, viser tall fra forskningssenteret

Nafkam

. Kvinner og yngre voksne bruker alternativ behandling mest. Selv om bruken totalt sett har vært stabil i de 12 årene som er undersøkt (2012–2024), er det spesielt selvhjelp og egenbehandling som har økt de siste årene, blant annet på grunn av sosiale medier og digitaliserte tjenester.

Flere av seriens profiler bruker nettopp sosiale medier til å markedsføre sin virksomhet. De kommer fra ulike miljøer og driver med mye forskjellig. Vi møter blant annet en såkalt dyretolk, en heks, en biohacker, en klarsynt, en spirituell veileder, en menstruasjonssyklus-coach og en som lærer bort pusteteknikker.

Serien frontes av noen av Norges mest kjente personer, som nummer tre i arverekken til den norske tronen, Märtha Louise, hennes ektefelle Durek Verrett, statsministerens sønn Magnus Støre og tidligere polititopp Hanne Kristin Rohde. Serien skulle opprinnelig ha premiere 2. september, men ble utsatt da kong Harald døde.

Påfallende nok har Märtha Louise og Magnus Støre valgt to helt forskjellige måter å omtale sin familiebakgrunn.

Märtha Louise har endelig tatt konsekvensen av at hun i 2019 inngikk en avtale med kongehuset om ikke å bruke prinsessetittelen i kommersiell sammenheng. Så sent som i fjor fikk hun massiv kritikk for å bruke prinsessetittelen i Netflix-dokumentaren «Rebel Royals».

Men i «Alternative Norge» omtaler hun ikke seg selv som prinsesse. Tvert imot. Mens hun holder et foredrag på en alternativfestival i Oslo i januar i år, stopper hun seg selv midt i en setning og sier: «ordet jeg ikke har lov til å si».

Et annet sted i serien møter vi likevel en ung kvinne som er oppspilt fordi hun skal møte «prinsesse Märtha Louise» i en leilighet i Oslo. Her skal Märtha Louise gjennomføre det hun kaller en «reading» på kvinnen. Hun forklarer at det er «sjel-til-sjel-kommunikasjon», hvor klientens «underbevissthet snakker» til henne og så «oversetter hun på en måte».

Terapeut og pusteveileder Magnus Støre (37) entrer serien med å presentere seg som sønn av Norges statsminister. Han er ikke snauere enn at han låner sin fars autoritet. Unge Støre forteller at statsministerens gjerning og hans egen egentlig utfyller hverandre, og at de har samme mål om å gjøre Norge bedre.

– Faren min jobber med det mest kollektive perspektivet og ser hele landet under ett. Mens jeg jobber med det mest individuelle perspektivet og ser ett og ett menneske, sier Magnus Støre.

Vi møter ham på en gård på Hurum hvor han blant annet tilbyr «hestesamvær for sensitive voksne». Vi ser ham sammen med fire kvinner. En av dem er hans mor Marit Slagsvold, men i serien er hun kun titulert som «Marit» når hun blir intervjuet om at hun er redd for hester.

Marit og de andre kvinnene står i en sirkel utendørs om vinteren og får råd om pusting fra Støre. Senere ser vi både Marit og en annen kvinne ligge på hver sin hest, mens de lærer om pusting.

Om kvinnene har betalt for å være med på dette, eller ikke, fremgår ikke av programmet. Men på Støres nettside står det at han selger kurs i pusting.

Som nevnt bruker flere av seriens deltagere sosiale medier til å fortelle om sin alternative virksomhet. Serien blir slik sett en forlengelse av dette. Den er tilsynelatende laget fullt og helt på deltagernes premisser. Her er det ingen kritiske spørsmål, hverken til profilene eller til de som deltar på sesjoner med dem. Heller ingen andre kritiske stemmer er med. Viaplay har da også merket programmet som «reality». Serien selges altså inn som et underholdningsprogram og ikke som undersøkende journalistikk.

Publikum overlates til å trekke egne slutninger. Ufrivillig komisk blir det når vi får se at profilene ikke helt får til det de prøver på.

Dyretolk Sissel Grana har reist hjem til en familie med to hunder i en villa på Oslo vest. Etter å ha stått i stuen med lukkede øyne, sier hun at hun mottar signaler om at noen i huset, enten et menneske eller en hund, har vondt i nakken. Når de to som er til stede, benekter at noen har vondt i nakken, blir hun i villrede:

– Det er for meg litt rart at jeg får en opplysning vi ikke forstår, sier Grana.

Hun graver videre i nakkesporet. Og det smått komiske skjæret forsvinner brått når dyretolken henvender seg direkte til en liten jente i rommet og spør om hun har vondt i nakken.

Når dyretolken uten annet grunnlag enn egen fornemmelse, involverer et lite barn i en fullstendig ubegrunnet mistanke, fremstår det høyst problematisk. At Viaplay synes det er etisk innenfor å vise dette, er kritikkverdig. Sesjonen avsluttes med at Sissel Grana, som nå er oppløst i tårer, forteller barnet hva hunden tenker om barnet.

TV-serien «Alternative Norge» har en fullstendig ukritisk tilnærming til en bransje som blant annet henvender seg til mennesker i sårbare situasjoner.