«The Last of Us» holder på magien

Når jeg tenker tilbake på serieåret 2023, er det få ting som tangerer «The Last of Us». Det var gledelig at Craig Mazin fulgte opp «Chernobyl» med en så fengende og annerledes serie. «The Last of Us» etablerte Pedro Pascal og Bella Ramsey som serieverdenens kanskje sterkeste duo.

Isolert sett var episode 3, «Long, long time», årets beste episode av noen serie. Viktig var det også at serien klarte å hylle Playstation-spillet den var basert på, samtidig som den gjorde historien stor og rørende for et enda større publikum.

Klarer sesong to å gjenta suksessen? Det vil jeg si, selv om den allerede viser noen tegn på slitasje. Mer om det senere.

«The Last of Us» handler om en verden etter at en soppinfeksjon har gjort folk til zombielignende vesener som dreper alt de kommer over. Historien om smugleren Joel og tenåringen Ellie ble i første sesong en vakker serie om vennskap, voksenlivet og ansvar i en verden ute av kontroll.

Soppinfiserte zombier var mer som et glohett krydder enn en hovedingrediens. I sesong to fortsetter utforskningen av de menneskelige elementene, samtidig som zombiefans får enda flere doser.

Jeg skal ikke avsløre handlingen i sesongen, men her er noen av historiene som får mest plass. Ellie er blitt sint på Joel. Hun nekter å snakke med ham. De bor begge i et fort av en landsby i Jackson i Wyoming, hvor det patruljeres for infiserte, og samfunnet hele tiden forbereder seg på nye angrep. Ellie henger med Dina og Jesse, to unge og fremadstormende figurer i Jackson-samfunnet.

I og rundt Seattle planlegger Abby og hennes lille gruppe Washington Liberation Front hevn på Joel. I forrige sesong drepte Joel faren hennes, legen som skulle operere en kur ut av Ellies immune blod. Nedsiden var at Ellie kom til å dø, noe Joel stoppet. I Seattle holder resten av W.L.F. stand mens de kriger mot den primitive kulten kjent som Scars.

Sesong 2 har en ambisiøs struktur. Den ligger tett på Joel og Ellie-historien. Samtidig bruker den mye tid på å etablere nye figurer for kommende sesonger. Abby er den av de nye karakterene som får mest dybde og interessant bakgrunn.

Det er et godt dramatriks å presentere noen som hensynsløse, for så å gi seeren stadig mer sympati for hvor raseriet kommer fra. Sjefskribent Craig Mazin gjør en grundig jobb med å bygge forståelse for Abby utover i serien.

Kjærlighetshistorien som får mye plass i midten av sesongen, fungerer også. Den ungdommelige forelskelsen mellom Abby og Dina gir serien sterke hvilestunder som vakker kontrast til elendigheten. Det hele når et vakkert crescendo når A-has «Take on Me» hentes frem fra første sesong.

Også zombie-scenene utvides. Den beste av dem – da Jackson-landsbyen invaderes – er på nivå med det villeste «Game of Thrones» fikk til. Episoden er regissert av Mark Mylod, som viste i «The Menu» hvordan han skulle lage sitrende spenning.

I «The Last of Us» smelter han sammen musikk, naturfilming, ryggen-mot-veggen-mentalitet og frådende infiserte til en slags krigsscene av ypperste klasse. Det er stor seriekunst.

Serien hviler likevel på den fantastiske dynamikken mellom Joel og Ellie. Hans overbeskyttende hånd, hennes frihetstrang. Serien skildrer på nennsomt vis hvordan båndene mellom dem knyttes, og hvilken rik menneskelighet som kan komme til syne i de mest desperate situasjoner.

Episoden som hopper fra bursdag til bursdag i Ellies liv, er noe av det største serien har servert. Den blir en kapselepisode på siden av resten av sesongen, samtidig som den drar serien til de mest emosjonelle dybder.

Her får vi også forklaringen på hva som er kommet mellom dem, og den skildrer også seriens største tema: hevn. Hva gir oss hevnlyst, og hva gjør det med oss? Når dette plasseres i det postapokalyptiske kaoset som «The Last of Us» er, tvinger det frem flere interessante temaer. Hvor langt kan man gå for å beskytte seg selv og andre når verden brenner?

I disse diskusjonene er «The Last of Us» knallgod. Dessverre lider sesongen noe under vekten av alle historiene den skal fortelle. Det er åpenbart at serien nå skal brettes ut som et nytt univers etter modell av «The Walking Dead».

Da får «The Last of Us» noen av de samme sykdomstegnene som ble en slags dødsdom for Marvel-filmene – at for mye tid brukes på å berede grunnen for kommende produksjoner. De kommende sesongene vil vise om «The Last of Us» finner en kur mot franchise-syken.