Dyster, god og stemningsfull apokalypse-serie

«Dataspill er umulig å filmatisere. Det blir bare dårlig underholdning.» Dette har vært et mantra lenge. Ofte er det tilfellet.

Fjorårets «Resident Evil» er et eksempel som føyer seg inn i en lang tradisjon middelmådige spill-adaptasjoner. Heldigvis bryter «The Last of Us» forbannelsen.

Det er kanskje ikke så rart. I bunnen av spillet fra 2013 ligger en god historie.

Spillet er produsert av Naughty Dogs og skrevet av Neil Druckmann. Han er også en av serieskaperne. Du spiller Joel som får i oppdrag å følge unge Ellie på tvers av et apokalyptisk USA.

Spillet har fire elementer som gjør at det egner seg godt også som en serie: engasjerende karakterer, en sterk historie, emosjonell dybde og selvsagt spennende actionelementer.

Serien åpner med et innslag fra et TV-studio. En forsker snakker om hvor lett et virus kan spre seg. Tankene mine fløy selvsagt rett til covid-19. Den andre forskeren trekker på smilebåndet og sier at et virus er ingenting. Snylteklubber kan derimot utrydde oss.

Snylteklubber? Det er det norske ordet for soppslekten Cordyceps. I et forskerlaboratorium i Jakarta mange år senere tror ikke en forsker det hun ser. På spørsmål om hva militæret kan gjøre, ser hun ham rett i øynene og ber dem bombe hele byen.

Det er med andre ord blodig alvor, og nok en gang handler det om menneskehetens undergang. Soppen er en parasitt, og i «The Last of Us» overlever den i mennesker. 10–0 til Cordyceps! Noen få overlever inne i avstengte soner styrt med brutal hånd av Federal Disaster Response Agency.

Starten på serien er noe av det mer snikende uhyggelige jeg har sett på lenge. Panikken og kaoset som oppstår i kjølvannet av tragedien, er sitrende spennende. Serieskaperne Neil Druckmann og Craig Mazin pøser ikke på med ekle og morbide effekter, men de hinter til det. Helt i starten, når ingen helt vet hva som skjer, ser vi at noe er forferdelig galt helt i randen av bildet. Det er perfekte skrekkscener.

«The Last of Us» bygger opp sitt grøssende skrekkunivers med kjærlighet og omtanke. Monstrene får vi ikke se før i slutten av den andre episoden. Det gjør bildet serien tegner av en verden i ruiner, mer potent.

Monstrene spiller heller ikke hovedrollen. Det gjør Joel (Pedro Pascal) og Ellie (Bella Ramsey). Han er en kynisk, desillusjonert og brutal mann med tvilsom moral. Hun er veslevoksen, obsternasig og nysgjerrig. Han har minner om verden slik den var. Hun kjenner bare et terrorvelde.

Scenen hvor de sniker seg rundt Bostons historiske museum, blir et sterkt bilde på en tapt sivilisasjon.

Det er lett å trekke paralleller til overlevelsesserier som «The Walking Dead». Jeg skal innrømme at den slet meg ut, og jeg falt av zombie-lasset. «The Last of Us» har en helt annen oppbygging. Hver episode tar for seg forskjellige mennesker som Joel og Ellie møter på sin vei.

Serien bryter med det klassiske seriedrivet. Alle episodene har forskjellig stil, innhold og tempo. Vårt holdepunkt gjennom det hele er Joel og Ellie. Serien er helt avhengig av at dynamikken mellom de to fungerer. Det gjør den takket være flott og levende spill fra Pedro Pascal og Bella Ramsey. De har god kjemi, og dialogen er full av svart, kynisk, men også sår humor.

En god skrekkhistorie må ha en skremmende fare, men like viktig er engasjerende karakterer. Det er lett å leve seg inn i skjebnene du møter underveis. Serien trigger også hele følelsesaspektet da ikke alt har en lykkelig slutt. Det gjør at «The Last of Us» blir fengslende, men også dypt tragisk.

Kjærlighetshistorien mellom overleveren Bill (Nick Offerman) og kunstneren Frank (Murray Bartlett) er vakker. Det er en fortelling om lys i mørket, og om to mennesker som finner hverandre mot alle odds. Den er så rørende fortalt at jeg må innrømme at det ble noen tårer.

Tilbakeblikket på Ellies oppvekst og møtet med Riley (Storm Reid) er også et godt bilde på alt vi har tapt. De to møtes i ruinene av et kjøpesenter til toner fra A-has «Take on me». Det er smertefullt og melankolsk.

Serien er en historie om det å navigere i en verden hvor det moralske kompasset har gått amok. Hverken Joel eller Ellie er enkle personer. «Endure and survive», men er det nok?

Det å føle noe for et annet menneske forbindes med en enorm risiko. Gryende vennskap med folk de treffer på sin reise, avsluttes like brått som de startet. Ellie og Joels ferd er voldelig.

Serien har spenningssekvenser som fikk meg til å ville trekke puten godt over øynene. Når horder av sopplignende vesener angriper, er det bare å holde seg fast. Det er intenst, og overlevelse er ingen garanti. «The Last of Us» har knekt spillkoden med en nesten perfekt balanse mellom rolige sekvenser, karakterdybde og et høyt spenningsnivå.

Det som gjør at serien skiller seg positivt ut, er at den er gjennomsyret av en eksistensiell sorg over alt som er borte. Det handler om menneskelighet i en tid da monstre råder, men også en verden hvor de overlevende er blitt monstre.