Det er nok ikke maten som gjør Pizza da Mimmo til et stamsted

Vi er kanskje blitt bortskjemte på pizza i Oslo. Kaldhevede deiger, trippelfermentering, lokale oster, internasjonale smaker – det er lett å få noe bra.

Husker du da Villa Paradiso var nyskapende og kule? Mye har skjedd siden.

Men så kommer de dagene da man bare vil ha det som før. Ikke Peppes-før, men italiensk pizza på den lokale italienske pizzeriaen-før.

Og da tror jeg Pizza da Mimmo er riktig type sted å besøke. Vi har fått stedet anbefalt av flere lesere, men helt ærlig: Vårt første møte med denne pizzaen er skuffende. Jeg måtte tenke litt for å forstå hvorfor dette er stamstedet til så mange.

Etter litt grubling har jeg identifisert fire viktige faktorer:

– Å nei, noen har tatt bordet vårt.

En stamgjest hvisker til kjæresten sin og peker med et nikk mot vårt bord. Vi har fått ett av to bord som er plassert på et slags platå. For her er vi liksom i en slags fjellby. La oss kalle det et slags Positano, vi sitter på verandaer både høyt og lavt. Utsikten er ikke Middelhavet, men et kjøkken der det jobbes hardt, og en hvitmalt murvegg med souvenirer fra Italia.

Og ja, jeg hører hva som hviskes, for dette er ikke noe stort sted. Det er intimt og koselig.

Servitøren vår må ha et av byens varmeste smil. Han spør om vi vil ha noe å drikke mens vi titter på menyen. Vi ber om flasker med Peroni. Da forteller han at de kun har den glutenfrie varianten.

Vi sier ja takk til det, og også til en skål med oliven han foreslår at vi deler. Det er så fint med servitører som bryr seg og som ikke er redde for å foreslå ting.

Etter hvert kommer pizzaene på bordet.

Det er pizza i romersk stil. Her er det brukt olje i deigen for ekstra sprøhet.

Pizza Insalata Fresca (247 kroner) er et kult konsept der deigen stekes uten topping og deretter får en slags salat på seg. Vi snakker mozzarella, rucola, cherrytomater delt i to, bresaola (speket oksefilet) og revet parmesan. Dette hadde fungert som en liten munnfull til en aperitiff, men det blir ensformig og mildt for et helt pizzamåltid. Ruccolaen er ikke blandet sammen med dressingen og føles som tørt kaninfor i munnen.

Det er likevel en annen pizza vi rangerer som kveldens største skuffelse. Den er en av få hvite pizzaer på menyen. Pizza Panna & prosciutto til 235 kroner er ubalansert og fet. Mye crème fraîche gjør at den er kvalmende. Pizzaen blir jo ganske raskt kald, og da er det uappetittlig med flere centimeter størknet crème fraîche og ustekt sjampinjong.

Nei, gå for rød pizza. Gå for Pizza Calabrisella (247 kroner) – kveldens favoritt, som likevel har litt å gå på. Svarte oliven av typen man kjøper på glass i butikken ødelegger for en ellers smakfull pizza. Her skulle jeg ønske de brukte ordentlige oliven, gjerne med litt skarphet og bitterhet. Pizzaen er toppet med nduja og salami pikante. Den er ikke blant byens sterkeste, men noen av bitene vekker deg.

Det som er et pluss, er at dette er mektige porsjoner. Uansett hvilken pizza du går for, er de rause med toppingen. Jeg skjønner at man blir glad i et sted som metter. Samtidig kan noe både være og føles autentisk uten at det går ut over kvaliteten. Pizza da Mimmo utvidet nylig med ny restaurant og vinbar på Lysaker (i gamle Schlägergården). Da kan de koste på seg noen ordentlige oliven også, tenker jeg.

Da jeg skulle se om vi hadde noen bilder av restauranten i bildearkivet vårt, skjønte jeg kanskje den viktigste årsaken til stedets popularitet. Ingenting har forandret seg. I livene våre som raser av gårde, er det noe veldig oppmuntrende med ting som aldri forandrer seg. En trygg havn, altså. Det er det du får i en kjeller på Solli plass.

Vi deler en tiramisu til dessert. Den kan jeg rett og slett ikke anbefale. Mascarponekremen mangler luft, fingerkjeksene er helt bløte, og smaken domineres av kaffens og kakaoens bitterhet.

Pizza da Mimmo er tidskapselen som gir trøst og metter. Det er ikke en matmessig åpenbaring, men det er utrolig hyggelig.