Det er mange dokumentarister som oppsøker farlige og utilgjengelige miljøer for å formidle noe rått og oppsiktsvekkende. Det er nesten blitt en egen sjanger.
Men ingen gjør det akkurat som norsk-britiske Deeyah Khan. Hun befinner seg der oppe i en helt egen klasse for seg, tett på Louis Theroux og Errol Morris.
I likhet med sistnevnte har hun funnet mye av sin egenart gjennom nærbilder og en enestående evne til å skape trygghet for intervjuobjektene foran kamera. Bildene er enkle, men kan romme så uendelig mye.
I sin nyeste film gir hun flere uforglemmelige nærbilder av voldelige menn. Men denne gangen anspores de ikke av ideologi eller fremmedhat.
Khan er nok en gang tilbake i et Amerika som synes i konflikt med seg selv. Her oppsøker hun menn som utøver vold og dreper kvinner fordi de kan, fordi de i kampens hete opplever det som sin rett.
De fleste kvinnelige drapsofre i USA er drept av sin nåværende eller tidligere partner. Det beskrives som en epidemi. Hva driver disse mennene? Og er det mulig å rehabilitere dem?
Vi møter sårbare menn som oppnår kontroll ved å bruke vold – en kontroll som de mangler ellers i hverdagen. Foto: NRK
Kontrollerende ofre
En kvinnelig leder av et terapisenter for mennene sier det slik: Vi kan fortsette å bygge krisesentre der kvinnene og deres barn kan søke tilflukt. Men om vi skal demme opp for utviklingen, så må vi gi disse mennene et behandlingstilbud.
Det er enklere sagt enn gjort i et samfunn der borgernes rett til å utøve vold i hjemmet nærmest er grunnlovfestet gjennom våpenlovgivningen. Som en av mennene i filmen beskriver det adrenalinrushet av frykt og raseri som overmanner ham når han angriper sin partner: Det er som om han endelig tar kontrollen over eget hus, som om det nærmest er hans rett «in the land of the free» (direkte sitat).
I slike stunder kan det være vanskelig å akseptere mennene som ofre. Men det er de svært ofte. Deres hang til vold i nære relasjoner beskrives som en avhengighet, ofte fremkalt av egne opplevelser med overgrep i oppveksten. Noen av dem er oppsiktsvekkende åpne i sin skildring av sitt kaotiske følelsesliv. Samtalene og terapien gjør dem for første gang i stand til å vurdere sine handlinger på avstand.
Noen er selvsagt smarte og lærer seg terapi-språket, uten egentlig å ville gå dypere i egne problemer. Men de som oppnår ny selvinnsikt, etterlater her uforglemmelige avtrykk.
Deeyah Khan oppnår noe unikt ved sin spesielle tilnærming som dokumentarist. Foto: NRK
Sjelden intimitet
I flere av sine tidligere filmer har Khan berørt sin egen bakgrunn fordi den så effektivt speiler problemstillingene foran kamera. Denne gangen ser vi mindre til henne. Likevel kan vi hele tiden fornemme kommunikasjonen og kjemien mellom henne som fotograf og intervjuobjektene.
Den intimiteten hun oppnår med intervjuobjekter som ganske nølende, for ikke å si motvillig, har gått med på å sitte foran kamera, er enestående. Kanskje er Khans fremste drivkraft fortsatt aktivistisk, men hun er også blitt en fullbefaren portrettør av ansikter.
Det sies mye minneverdig i denne filmen, men først og fremst er det ansiktene vi bærer med oss videre. De rommer det meste: fortvilelse, desperasjon, sorg, forsoning. Det er mindre bevegelig kamera denne gangen fordi Khan har mer kontroll på opptakssituasjonen. Som i «Jihad» skaper det en empati som er sjelden i denne typen utleverende TV-dokumentarer.
Som dokumentarist er Khan tradisjonell. Hun tillater seg få kunstneriske utskeielser. Denne gangen følger hun opp et innledende utsagn fra en av voldsmennene om at han ikke makter å se seg selv i speilet, da hun skal runde av filmen.
Det er filmens eneste tydelige iscenesatte bilde som stikker seg litt ut. Det er likevel ikke forstyrrende, men snarere et lite varsel om en mulig ny poetisk retning for en av våre viktigste dokumentarister.
