El Brutus er en ramsalt opplevelse

Gamle Brutus var lenge en favoritt. De serverte inspirerende småretter og ditto vin. Så dalte kvaliteten, syntes min anmelderkollega i 2021. Det virker som et klokt valg å prøve noe helt nytt.

Med deres spanske kjøkkensjef Estela Alonso frister de nå med galisisk mat. Det lille området nordvest i landet har en sterk matkultur med enkle, tradisjonelle retter. Ikke noe fisefint. Råvarene spiller hovedrollen.

Et slikt spesialisert konsept har Oslo godt av. Et sted som dropper crowdpleaserne og introduserer noe nytt. Vi velger setmeny til 750 kroner og er spent på om de lykkes.

Lokalene er de samme. De kunne jo ha endret det litt? Og lydnivået er for høyt. Jeg sliter med å høre hva vennen min sier.

På vinfronten starter det godt. El Brutus har ikke noe vinpakke til setmenyen, men servitøren tilpasser seg gjesten og maten. Vi får en herlig gøyal start med en syrlig og solgul sider fra Malmö, ved navn Tour de FRUKT.

Brutus surfet lenge på naturvinbølgen. Dette var kneipen man gikk til for å få noe helt ukjent, ofte fjøsete slengt i glasset av en servitør med selvtillit, uten mye mikkmakk. Nå har mange beveget seg litt bort fra denne uformelle stilen, byttet ut noe av funken med fransk og funnet en slags gyllen middelvei.

El Brutus holder fast ved det avslappede og nesten litt sluskete, men det halter litt. Servitørene er unge og kule, men de viser ikke den samme entusiasmen for naturvin som før.

De tre første rettene lander på bordet. Alle med fisk – vågal start. Empanadas med tørket torsk og rosiner er en overraskende god kombinasjon. Vi får også en tunfisksalat med potet. Denne blir litt for lik en potetsalat.

Så til retten jeg er blitt pepret med gjennom Instagram: blekksprut. En utfordrende råvare å behandle, for det blir fort for mye varme for det skjøre sjøvesenet. Her er den perfekt behandlet. Dessverre er tentaklene dynket i olje, som tar mye plass smaksmessig. Et par hakk for mye salt og paprikakrydder på toppen, overdøver også.

Det går nesten en time fra første servering til de rydder av og kommer med neste. Til slutt må jeg innstendig se servitøren vår i øynene. Vi har ikke spist opp maten vår, men får ingen spørsmål rundt dette.

Til neste servering får vi atter en frisk og deilig vin. Lammidia Bianco Anfora er en tåkete oransjevin som svinger deg i smaker som aprikos, ananas og sitrus. Den går godt med vår neste rett: svinekam og pimientos padron.

Også her tar saltet for mye plass. Jeg blir nesten nervøs for hver bit jeg tar – kommer det en saltbombe nå? Pimentosen er fint stekt, men uten saus og med tørt kjøtt bærer ikke råvarene retten slik den må.

Et lyspunkt i måltidet er den perfekt stekte tortillaen vi får servert.

Desserten kommer, og jeg fornemmer en tendens med retter som høres kule ut i teorien, men skuffer i praksis.

Noe som smaker som overkokt syltetøy er blitt lagt i en skål med – er det fjæremark? Nei, det var visst hvit sjokolade. Litt udelikat presentasjon, får man si. Kamille er strødd utover, men dette redder ikke retten.

Etter besøket på El Brutus får jeg flere, blandede tilbakemeldinger fra venner og bekjente som har vært innom. Noen er imponert, andre mente det var katastrofalt. Det spriker så pass mye at jeg bestemmer meg for å ta turen tilbake.

Setmenyen fra første besøk var skuffende, men resten av menyen så fristende ut. Denne gangen plukker vi ut rettene selv. Ibericoskinke og tomater i sherryvinaigrette kommer kjapt på bordet.

Tomatene er overraskende lite søte, noe de burde vært opp mot den spisse sherryvinaigretten. Som ved forrige besøk ødelegger saltet for råvarene. Det ligger i store flak som jeg må skufle av maten.

Til hovedrett tar vi kalv i ris og grillede grønnsaker. Igjen – har de mistet saltboksen i maten?

Rettene vi får er teknisk greit utført, men blir ødelagt av oversaltingen. Samtidig er flere av dem litt ensformige, gjerne uten saus eller variasjon.

Etter to runder er det klart at El Brutus ikke klarer å imponere. Med et kjøkken som lener seg så sterkt på råvarene, blir feilene ekstra gjennomsiktige. Her må flere ting strammes opp om nivået skal opp til gamle høyder.