En smørje av ren festivalglede

Igjen er det tid for festivalsesong i Oslo. Sommeren fylles av lunken drikke og vakker musikk, og den relativt nye festivalen Loaded sparker det i gang. De gjorde det svært bra i fjor, så alt lover godt for at dette nye tilskuddet skal etablere seg.

Ikke minst er det selveste The War On Drugs som topper plakaten den første kvelden. En økt med det amerikanske rockeorkesteret burde vel være akkurat det startskuddet sommeren trenger?

Festivalområdet er lagt opp litt annerledes enn i fjor, speilvendt og mer kompakt. Det fungerer godt.

Folk tusler frem og tilbake mellom kjente, ukjente og øltelt, eller sitter i gresset idet John Cale og hans band går på. De sliter litt med lyden og fremstår tidvis som et band på ungdommens kulturmønstring, men har heldigvis talentet og materialet til å levere en helt grei konsertopplevelse.

De hadde sikkert vunnet UKM, men det de leverer på Loaded, er ikke Cale på sitt beste.

Også svenske Amason har gleden av å innta hovedscenen før kveldens største trekkplaster kommer. De serverer et sett lunkne indielåter som har nok melodisk innhold til å fenge publikumsmassen som gradvis bygger seg opp.

Så er det The War On Drugs’ tur. De åpner med «An Ocean in Between the Waves», og skaper øyeblikkelig stemning for en høystemt sommerkveld. Mens solen går ned over Oslofjorden, spiller rullende gitarakkorder og en solid rytmeseksjon opp til vugging.

Bruce Springsteen ville vært stolt.

Bandet er skrekkelig samspilt. Hver akkord, basslinje og gitarsolo blander seg sammen til en smørje av ren festivalglede. Jeg skulle bare ønske det ikke varte så lenge.

The War On Drugs er flinke til å backe de andre artistene som har spilt denne kvelden. De skaper en rød tråd i programmet. Og selv om lyden fra scenen er usedvanlig skarp, noe man dessverre kan forvente av en utekonsert, lager bandet nok liv til å holde det gående inn i solnedgangen.

Når de smeller i gang med «Thinking of a Place», merker man at det sitrer i de oppmøtte. Basslinje og gitarsolo smelter sammen. Som på flere av deres andre sanger, drar de låtstrukturen ut i det evinnelige, men uten at det helt mister futten.

Låtene varer i gjennomsnitt et rolig livsløp, med mye jamming og solospill. Og som fan av gammel rock, må man jo nesten applaudere. Er dette det boomers kan få ut av algoritmer, er kanskje ikke den digitale revolusjonen så farlig?

Og når «Red Eyes» runger utover parken, ser man til og med tendenser til dans. I publikum balanserer en fyr en øl på hodet sitt som om han aldri skulle gjort annet. Kult.

Mot slutten kommer «Under The Pressure» og skaper samhold i publikum. De klenger seg til hverandre, mens seige toner fra scenen smelter sammen før de når ørene til publikum og fyller hjernene deres med serotonin.

The War On Drugs gir oss et sammensurium av låter som ikke alltid lyder så forskjellig. To timer med dronete rock ender i et av bad av støy, som blir applaudert av publikum.

Så kommer «I Don't Live Here Anymore» og gir tilskuerne en siste sjanse til å vugge litt mer. De tar den. Og det er jo hyggelig. The War On Drugs er ikke verdens mest spennende band, men de har en giv i det de gjør som sørger for at Kontraskjæret spraker av livsglede.

I morgen er det jobb igjen.