Her var det mye å ta tak i, Tatakii

En halvtime uten så mye som et blikk fra servitøren. Her må ting strammes opp.

Tatakii ligger rett ved Frognerparken, med en stor uteservering med gode solforhold. Dette blir nok en favoritt for mange i sommer. Stedet er en del av Dinner-familien og har fokus på asiatiske retter.

Jeg ankommer stedet alene og blir geleidet til et bord utendørs. Så blir det tyst fra betjeningen. Jeg ser ikke snurten av en meny, vann eller et smil på minst en halv time. Min bordkavaler er forsinket, men det betyr ikke at jeg er usynlig.

Ved hennes ankomst går det også litt tid før vi omsider får vann og menyer. Vi skynder oss å bestille jubileumsmenyen før servitøren forsvinner igjen.

Etter nok en halvtime får vi omsider de to første rettene. Tunfisktartar med korianderkrem på wontonchips og en slags sprø norirull med krabbe.

Tunfisken blir noe overdøvet av sausen, men er likevel veldig frisk og med god sting fra wasabien.

Krabberullen går ned. Her er det gode konsistenser i spill med et sprøtt ytre, kremete krabberøre og syrlig og knasende syltet løk på toppen.

Sprø er også

moneybagsene

som kommer med neste servering. Det ytre er deilig sprøtt, men fyllet er skuffende. Det smaker mer lapskaus enn noe asiatisk.

To skarve spareribs har vi også fått. Disse er søte og forholdsvis møre, men også her skulle vi hatt noe mer sting eller syre som balanserte den tunge sausen.

Hovedproblemet denne kvelden er at servitørene er alt for ustrukturerte. De somler og glemmer å sjekke inn ved flere bord. Et stort følge sitter og stirrer ut i luften og venter på regningen.

Servitørene står og virrer ved kassen, som står midt i serveringsområdet. Vi må flere ganger benytte anledningen til å nærmest fysisk huke tak i servitørene når de leverer mat til nabobordet.

Her må mye strammes opp om det ikke skal bli full klagestorm til sommerens serveringer. En god start er å møte blikket til gjestene.

Et brett med crispy duck og alt som hører til lander på bordet. Her er anden sprø og sausen digg. Mens solens siste stråler når bordet, forsyner vi oss grovt av denne favoritten av en rett.

Det er likevel ting vi gjerne skulle sett at var gjort annerledes. Tilbehøret fremstår litt kjipt. Mangoen er hard og smakløs, kålen er tam og vårløken puslete.

Etter denne retten kommer det også en middelmådig wok. Vi hadde foretrukket mer tilbehør til anden og heller droppet woken.

Vi ber også om to glass riesling til anden, men aner ikke hvilken vin vi får servert. Noe tørt skulle det angivelig være, selv om det som ligger i glasset i beste fall halvtørt.

Vi har vært overambisiøse på værets vegne og kledd oss for dårlig. Heldigvis har Tatakii varmelamper som skrus på når solen ikke lenger skinner. Pluss i margen!

Dessertene er snåle greier. En grunn crème brûlée smaker svakt av noe tropisk, men preges først og fremst av den utrolig tynne munnfølelsen. Det smaker som om den er laget på skummet melk. Gi oss fett!

Pannacottaen kommer i en slags glasskuppel og er dandert med popcorn og browniebiter. Et lite blad av sitronmelisse er slengt på toppen. Bare en vag vaniljesmak hinter om at denne puddingen skal være en dessert. Toppingen føles ut som billig sminke.

Heldigvis er det ikke bare rynking på nesen. Skjeen med mangosorbet, som kommer med pannacottaen, er deilig og fyldig!

Restauranten burde heller spille på styrkene i det asiatiske kjøkkenet når det kommer til dessert. Mer frukt og mindre dårlige kopier til av desserter fra andre steder i verden, takk.

– Huff, de skulle bare visst, utbryter spisevennen.

Ja, slik er jobben som anmelder. Flesteparten av restaurantene vet ikke at jeg er der for å sette hele opplevelsen under lupen. Denne gangen var besøket sterkt preget av dårlig og sløv service. Dermed havnet matopplevelsen i skyggen.

For restaurantene er det mer utfordrende å håndtere uteserveringer sammenlignet med det som foregår innendørs. Desto viktigere er det da med god arbeidsfordeling og struktur.

Det må sies: Her er det mye å ta tak i, Tatakii.