Bula leker seg

Jeg har villet spise på Bula Neobistro i så mange år. Endelig er dagen her. Vi deiser ned i en sofa og går like greit for en tirettersmeny. Med vinpakke! Ay caramba!

I et smårøft, stort lokale summes det fornøyd fra de andre gjestene. Vinen er satt på kjøl i et badekar. Nå kan maten bare komme.

Som bestilt kommer to gafler med nystekte fiskekaker av lyr. De har også klart å legge inn curry fra Thailand, japansk majones og en syltet agurk på gaffelbiten. For en leken og gøyal start! Nystekte fiskekaker er aldri feil, og sammen med asiatiske smaker heves retten. Bula har vår fulle oppmerksomhet.

Vi fortsetter i samme spor med en kveiteceviche i en tom yum-inspirert saus og grillet agurk. Den sure og søte sausen kiler hukommelsen. Disse smakene er man jo vant til å få varme, i suppeform. Men den gjør seg veldig til kveiten.

Sjøen fortsetter å gi på Bula, denne gangen med krabbe. Et mexicansk tynnbrød er toppet med krabbeklo fra Hitra som er blandet med fersken. I tillegg får vi en salsa verde og chicharrón, som er remser av fritert svinesvor.

Et smakfullt tårn av en rett. Det er en utvilsom lekenhet på kjøkkenet som får kokkene til å hive inn svinesvor med krabbe og blande inn fersken i det hele. Det fungerer utmerket.

Vi har ikke engang vært i lokalet en halvtime og er allerede på tredje servering. Jeg skulle gjerne pustet mer mellom rettene.

Fremfor oss ligger en forkullet kål. Det er en svart ball. Servitøren forklarer at vi snart skal få smake innsiden av en slik kål, de vil bare vise hva vi har i vente.

Det er utvilsomt kålens år, og her på Bula hedrer de den heller bondske råvaren med å legge den i en

sauce vierge

, som betyr jomfrusaus på fransk.

– Vi har tatt oss en tur i Nidarosdomen og plukket med oss de korguttene som ikke så redde ut.

Vi kjenner at kvelden på Bula forlenger livet der vi sitter og humrer. Vi har fått et glass fyldig chardonnay fra Phelan Farm i California. Med noter av smør går denne som hånd i hanske til kålen som også serveres med en

Høvding Sverre

-saus.

Selve vinpresentasjonen er for preget av innøvede produksjonsår og produsenter. Jeg skulle gjerne hørt mer om vinens egenskaper, hvordan den oppfører seg sammen med maten. Her har Bula litt å gå på.

Vi gikk også for hver vår vinpakke med åtte glass. Det blir for mye for oss, vi rekker ikke drikke opp før neste glass kommer. Vi skulle heller gått for 50/50-pakken hvor halvparten er juice.

En pastarett blir servert, men fort glemt. Agnalotti fylt med salsiccia, sopp og hjerteskjell blir mye biter som kriger i min munn.

Heldigvis lager neste rett fred. Sprøstekt lyr fra Trondheimsfjorden, toppet med løyrom, smørbakt knutekål og rosenkål sammen med «en klassisk fiskesuppesaus». Navnet skjemmer ingen, sausen smaker kraftig, salt og syrlig. En perfekt stekt fisk og perfekte grønnsaker gjør meg mør. Her får vi smake en mer klassisk side av Bula, og vi liker det.

Kveldens gøyeste servering er pølse! Vi blir fortalt at det er en hyllest til en tidligere Shell-stasjon i Østbyen, som var det eneste stedet i bydelen med nattmat. Kveldens variant er jazzet opp ganske mange hakk.

En argentinsk inspirert blodpølse på størrelse med en liten lillefinger ligger klar til bekledning på en lompe av potet.

Et brett med sprøstekt løk, en liten skål rekesalat, agurkmiks, soppketchup og hotdogdressing. Og en «dritsterk» dressing av habanero-chili.

Gud, som jeg elsker en god gimmick. Det er interaktivt, lekent og ikke minst kjempegodt. Jeg kunne gjerne tatt tre pølser til. Men her klarer restauranten å styre seg. Mye av gleden handler om å lengte og minnes.

Vi får en helt perfekt hovedrett. En lammeentrecôte så mør at jeg selv etter altfor mye mat måker det i meg med glede. Sammen med lammet kommer en røstipotet. Den er fylt med konfitert lammelår, grillet sortkål i limevinaigrette, safransyltet kålrot og fritert surkål.

Til sammen er dette en liten bit av himmelen. Jeg blir faktisk sulten bare av å skrive det.

Så mange gøye ingredienser, håndtert med oppfinnsomhet uten at det går over i sirkus. Smaksmenyer kan ofte by på for mye kreativitet, man glemmer litt at det også skal smake godt. Noen ganger tar intrikate teknikker og snåle smaker over. Likevel er det ofte i skjæringspunktet mellom snålt, gøy og klassisk at de virkelige gode smakene skrider frem.

Dette er en fin balanse. Bula treffer blink.

Siste drikkeservering slafser vi grådig i oss. Det er rett og slett en geléshot som er servert i et sitronskall. Ahhh, minner fra ambisiøse vorspiel i 18-årsalderen flimrer forbi.

Om målskiven var å få oss fulle, har de også truffet godt. Vi er de siste gjestene i lokalet og har fortsatt drikke igjen i glassene.

Vi må rett og slett kaste oss selv ut, før vi blir låst inne her. Det føles likevel helt riktig etter en så leken og morsom kveld.