Hvordan løse «pilsrunden» best?

– Jeg synes det er chill, fordi man kan gå right to business, slår Oscar Goldman fast.

Guttene rundt bordet nikker og ser ut til å ha tradisjon for en god arbeidsfordeling når det skal pilses: Noen sikrer bordet, mens en annen går rett til baren – alle skal jo ha øl uansett – og kjøper til resten av gjengen.

– Og da er vi allerede i gang.

Denne kvelden er det Vink som står for første runde på Café Lyon. Guttegjengen fra Oslo, som har holdt sammen siden videregående, er samlet for å komme til bunns i hvor bra de berømte rundene egentlig funker.

Har din gjeng en enda bedre løsning? Eller en helt annerledes løsning? Send oss en melding!

Konseptet trenger kanskje ikke en introduksjon, men i tilfelle: Én i følget kjøper øl til alle rundt bordet. Når ølen er drukket opp, kjøper nestemann en øl til alle. Og slik fortsetter det til alle har vært innom baren. Økonomisk er det det samme som at alle kjøper hver sin øl (såfremt alle er med på alle rundene), så hvorfor er det så appellerende?

– Du får følelsen av å bli spandert på, og det er jo en fet følelse å få spandert pils, liksom. Men du får også følelsen av å kjøpe pils til alle gutta, som er en like fet følelse, mener Arjuna Solberg.

Ja, for når du kommer med hendene fulle av øl til hele bordet, blir alle «jævlig glade». Og her dukker en ekvivalent til «

girl math»

opp. For når du bare betaler én gang, er jo resten av kvelden ... gratis?

– Hadde vi hoppet inn i pilsrunder i kveld, hadde jeg jo fått fire pils gratis, sier Simen Kloster-Jensen. Klart det er deilig!

Nå er det bare én student igjen i gjengen, og voksenlønnen har spredt seg. Det er et viktig premiss for at pilsrundene skal fungere, for da er det ikke så nøye at det alltid går opp i opp.

– Det som kan være tungt, er jo å starte runden, og så faller det fra hverandre underveis, sier Goldman og får anerkjennende nikk.

For da har man plutselig betalt flere hundre kroner og bare drukket én øl. Rundene krever også et samkjørt drikketempo. Du kan hverken havne for langt bak eller foran flertallet. Da risikerer du å falle av.

Nei, her må man være ærlig fra start. Pilsrunder krever tillit og åpenhet, og det er alle enige om.

– Du stoler på at det blir en greie utover kvelden. Du tar sjansen og drar kortet først, mener William Rohr-Torp Fluck, og mottar anerkjennende nikk.

Men hele bordet må ikke nødvendigvis være med på samme runde. Dersom man er for mange, kan man dele opp gjengen i flere pilsgrupperinger, enten basert på hvem som kommer først, hvor mange øl man har planer om å drikke eller plasseringen rundt bordet.

Og én ting er guttene enige om: Du kan ikke ha pilsønsker i rundesystemet. Den som kjøper, bestemmer hva som drikkes.

Dersom man begynner å telle på kronene, er det viktig å huske på at man er venner fordi man liker hverandre og ikke fordi man skal gå i null hver kveld, slås det fast.

– Jeg hadde fått avsmak hvis jeg hadde fått et Vipps-krav etter å ha vært ute. Da hadde jeg tenkt at jeg også måtte gjøre det, sier Arjuna Solberg.

– Det er gruppens ansvar å ta hånd om det, tenker jeg. Du skal ikke trenge å spørre en gang. Det er ingen i vår gjeng som hadde sagt at han var blakk og fått «da får du drikke vann» som svar, mener Jo Håndstad.

Er man i «økonomisk uføre» (som det innrømmes har skjedd «et par ganger»), spanderer de andre gutta. Det går som regel opp i opp til slutt.

– Det er tillitssamfunnet. Vi må holde på det når vi kan! sier Fluck med en latter.

– Det viktigste er å ha intern justis på det!

Behnaz Ganji er spareekspert i DNB. Hun mener at denne guttegjengen har løst pilsrundene ypperlig.

– Det virker jo som de er enige om hvordan det skal funke hos dem. Ingenting er bedre enn det.

Men både ulik økonomi, drikketempo og livssituasjon spiller inn på hvordan man best kan løse pilsrundene. Det enkle ofte det beste, ifølge Ganji: å snakke sammen.

– Jeg mener det er veldig viktig å tørre å være litt ærlig om økonomien sin. Du kan ha lyst til å være med ut, selv om du ikke har mulighet til å være med på alle rundene.

Dersom vennene dine ikke godtar den beskjeden, er de rett og slett ikke så gode venner.

– Jeg ville kanskje ikke sendt Vipps-krav på én øl, men jeg ville kanskje gjort det hvis det gjaldt en middag. Beløpene har jo en del å si. Man kan også samle det opp til for eksempel et månedlig oppgjør, sier Ganji.