La mødre og bestemødre veilede deg her

Oslo bader i sol. Det er kaldt, men det stopper ikke oslofolket. Vi er underernært på vitamin D, utepils og sosial omgang. Solstripen på nordsiden av Olav Ryes plass er stappfull. Det hutres og nytes om hverandre på alle uteserveringer.

Vi har sett oss ut restauranten plassert omtrent midt på stripen. Theka lover indisk street food. Noe vi synes lover godt.

Det er ikke restaurantens skyld at vi krampeaktig insisterer på å sitte ute, selv om det strengt tatt er ganske kjølig. Men når et par av rettene også serveres kalde, blir det et problem.

På menyens første side er det en haug av street food-retter. Side to er viet til husets curryer. Vi velger en håndfull småretter fra gaten og to curryer. Dessverre serverer de alle rettene samtidig. Her skulle jeg gjerne begynt med street food og fått curryene etter det.

For ordens skyld kan jeg i alle fall beskrive street fooden først. Det er mye godt. Stekt paneer har fått en god grillsmak, men er helt kald. Burrata med indisk vri er en morsom rett. Tomatskiver og en sirup som kan minne om balsamico gjør det hele mer italiensk. Siden kjøkkenet har glemt raitaen vi har bestilt, får burrataen denne funksjonen: Den blir melkeproduktet som skaper balanse med de mange krydrene i de andre rettene.

Apropos krydder. Menyen er krydret med små anekdoter om de ulike rettene. Våre bløte hjerter dras mot de fleste rettene der «mamma» og «bestemor» er nevnt. For eksempel lemon pepper chicken, som visstnok er retten kokken lager til sin bestemor hver gang han besøker henne.

Jeg skjønner hvorfor bestemor liker denne. Marinaden er syrlig, og kjøttet er utrolig saftig. Minuset er store mengder fett som har lagt seg som en dam under.

Også

grillspyd med krydret kjøttdeig

er en innertier. Kjøttet er saftig og aromatisk. Tilbehøret er en liten klatt hummus. Den er såpass liten at den kun kan regnes som tilbehør til ett av de mange kjøttspydene. Jeg tenker at de har gått i fella der de er mer opptatt av presentasjon enn av smak.

Curryene spriker i to retninger. Fra nydelig til trist. La oss begynne med den beste. Igjen har vi fulgt morsinstinktet. Lam karhai beskrives som «mors legendariske lam». Jeg bidrar gjerne til å gi denne retten legendestatus. For mørere lam og mer kompleks saus skal du lete lenge etter. Den er fyldig, syrlig og smaker av urter og chili.

Garlic nan er en god venn til å få med mest mulig av sausen, men også denne var allerede kald da vi fikk den servert. Den tørre, kalde risen fungerer dårlig.

Det samme gjør retten mange av oss kanskje alltid spiser på indisk restaurant, nemlig butter chicken. Biter av kyllingfilet kan lett bli tørre, og det er tilfellet her. Men enda mer skuffende enn det tørre kjøttet er den søte sausen som smaker mer som ketsjup.

Nei, blir det middag på Theka, burde du styre unna instinktet om å bestille butter chicken. Velg heller rettene der mor og bestemor er nevnt. Og be om å få street food først, så curryene.

Er de verdige denne kremplasseringen på Løkkas solstripe? Tja, hvis de begynner å servere maten varm.