Det er på tide å fornye seg, Smalhans

Endelig er stillaset fjernet! Etter en brann i 2024 i bygården der Smalhans holder til, har restauranten vært skjult bak store stillas og presenninger. Nå får nabolagsrestauranten vise seg frem. Stoler og bord er satt ut.

Smalhans har hatt Michelin-guidens utmerkelse Bib Gourmand siden 2015. Det betyr at stedet – i guidens øyne – serverer kvalitet til en billig penge. I år var det slutt. De mistet sin såkalte Bib, men er fortsatt oppført som en generell anbefaling. Etter en helaften klarer jeg ikke å forstå hvorfor de er i guiden i det hele tatt.

Vi ber om to glass champagne og får de siste dråpene fra en flaske Veuve Clicquot. Det er tydelig at servitøren ikke har sjekket om vinen har nok futt. Den er blitt noe tam, men ikke nok til at vi orker å klage. Det får gå, men de burde nok vurdere å teste åpne champagneflasker før de serverer det til gjestene i fremtiden.

På Smalhans velger man mellom tre menyer på henholdsvis tre, seks eller åtte retter. Vi velger den mellomstore.

Første rett er bakt blomkål med en misokrem og hasselnøtter. Venninnen, som har for vane å salte maten sin litt ekstra, reagerer her på at retten er for salt. Den søtlige og bakte blomkålen klarer ikke å balansere alt saltet. Ellers er det en enkel, men kul rett med en umamirik krem og fint knas fra hasselnøtter.

Dagens bifangst er lange servert med smørsaus, kjørvel og tynne skiver reddik.

Smørsausen er så vandig at den på ingen måte klarer å feste seg til fisken. Når det i tillegg – til forskjell fra første rett – er for lite salt, blir det hele for tamt. Fisken er heller ikke stekt helt riktig. Det er ingen flakete konsistens, fibrene henger fortsatt sammen, og kniven må til pers for å få det på gaffelen.

Smalhans er kanskje like kjent for middagen de kjører hver ettermiddag. Hver dag serverer de husmannskost fra hele verden til en billig penge, helt konkret 245 kroner. Er det dette tilbudet Michelin-guiden legger til grunn i sin anbefaling?

Jeg vet ikke. Det jeg vet etter tre av seks retter, er at maten er kortreist, enkel og lite ambisiøs.

Tredje rett, som er biter av agurk, er et godt eksempel. Agurkene har riktignok fått en dressing av yoghurt og geit- og kumelksosten St. Paul fra Rueslåtten ysteri. Det er også dillolje og pinjekjerner. Et berg av agurkbiter oppleves likevel som en noe gjerrig rett. Jeg begynner å forstå hvordan de holder prisene nede.

Vi trenger mer vin i glasset og spør servitøren hva som står for tur av mat. Han svarer at menyens fjerde og femte rett serveres samtidig. For – hold deg fast – de har valgt å presentere en skål bakte poteter som en egen rett i menyen. I realiteten er det jo tilbehøret til kjøttet. Det blir for dumt. Kall det heller en femretters og unngå skuffede blikk og forvirring blant gjestene.

OK. Fjerde og femte rett er kjøtt og poteter. Jeg har en barbera som går veldig godt til den, forteller servitøren.

Det viser seg å være

eselvinen

. Her skulle jeg ønske at han var litt mer på tilbudssiden og i alle fall ga oss to alternativer. Det er jo kult å få noe annet enn kjent hverdagsvin når man først er ute. Det blir vanskelig å si nei til en så sterk anbefaling. Men han har jo rett. Det er en fin match til lammebog med en søtsyrlig tomatsaus. Lammekjøttet faller fra benet, og vi drar bitene gjennom den skarpe og samtidig dype sausen.

Det som er mindre bra med lammerettene, er størrelsen. Det høres kanskje vulgært ut å klage over for mye mat. Samtidig: For de sjeldne, fine kveldene på restaurant foretrekker jeg heller flere spennende retter enn et kjøttberg – selv om det er godt. Når vi er mette, er det to store stykker lammebog og massevis av poteter igjen. Servitøren vår er oppmerksom og spør om vi vil ta med restene hjem. Jeg setter utrolig pris på at de spør. Det blir ja!

Han spør også om vi kanskje trenger en liten pause før dessert. Enda et spørsmål jeg liker å få. Det blir enda et ja!

Når desserten etter hvert kommer, blir det også en fin avslutning på et ujevnt måltid. En fyldig vaniljekrem i bunnen med syrlig jordbærsorbet, rabarbrabiter og en crumble som knaser godt, er i all enkelhet en perfekt vårdessert.

Smalhans holder beinhardt fast på konseptet sitt: enkelt, kortreist, hverdagslig, mettende. Jeg håper de tør å utvikle konseptet videre. For det er fullt mulig å gjøre noe enkelt og kortreist til noe spennende. Adjektivet som oppsummerer vår opplevelse, er heller kjedelig.

695 kroner for en femretters er for tiden en bra pris. Dagens husmann til 245 er også et supert tilbud til nabolaget. Men prisen gjenspeiles dessverre i kvaliteten og kreativiteten. Nå bør de tenke nytt.