Italiensk for nybegynnere

I krysset mellom Hegdehaugsveien og Josefines gate sloss trikken og italiensk pop om å bråke mest. Campo de' Fiori har installert en høyttaler utenfor restauranten.

Det spares ikke på desibelene. Vi begynner å ane konturene av det som venter oss på innsiden.

Den italienske restauranten har pumpet ut pop, pasta og pizza i snart ni år.

Har du en intimsome på over 1 cm, bør du holde deg unna. Venninnen min får et klapp på kinnet før vi blir vist til bordet vårt. Det er midt i uken, men fullt av folk. Og fullt av liv.

Vi bestiller to glass franciacorta, musserende vin fra Lombardia. Menyen er innholdsrik og har en lang liste med småretter, pasta, pizza og kjøtt. Vi blir enige om å dele to pastaretter og dagens kjøtt.

– Hvis dere vil kan vi dele opp pastarettene i to, så dere får hver deres tallerken, foreslår servitøren og avslutter med å holde opp en hånd.

Jeg high fiver og slenger på en «hehe» (les: klein latter).

Den første pastaen er en fulltreffer. Gricia er en tradisjonell romersk pastarett – en slags blanding av carbonara og cacio e pepe.

Rigatoni (små pastatuber) er kokt perfekt al dente, sausen er kremet og med et perfekt sting av svart pepper og pecorino, guancialen er stekt lenge nok til at den knaser i møte med tennene og smelter på tungen.

Raviolien er litt mer smørjete. Ingrediensene går liksom i ett, og den kremete trøffebaserte sausen overdøver bitene av braiserte oksekjaker.

Men stemningen er det fortsatt ikke noe å si på. Og vi blir straks vitne til både kyss og klem ved nabobordet.

Tomatene på capresesalaten matcher med ett ansiktet til damen på bordet ved siden av. Hele servitørcrewet har samlet seg rundt henne og synger for full hals.

«Tanti auguri a te!». Kakefakkelen lyser opp de dunkle restaurantlokalene. Med vill gestikulering oppfordres alle gjestene til å synge i. Bursdagsbarnet er tydelig ukomfortabel, men blir trøstet av et kyss på pannen av servitøren. Kjæresten hennes smiler lurt før han plutselig befinner seg i (ikke så het) omfavnelse med den samme servitøren.

Nei, jeg må gjenta det: Dette er ikke et sted for folk som frykter kroppskontakt med fremmede.

Men det er veldig gøy, om man er i riktig humør. De bjudar på, og skiller heldigvis ikke på mann og kvinne.

Nivået på maten går et stort hakk ned med hovedretten. I dag er det porchetta, en ribberull. Kjøttet er tørt, tilbehøret tilfeldig og svoren ... Aiai! Det er seige saker helt uten antydning til sprøhet.

Rart å sette porchetta som dagens rett når de ikke kan lage det, tenker jeg.

Desserten løfter etterlatt inntrykk. Tiramisuen er luftig og smaker godt av espresso. De serverer den i små glass, noe som gjør at kjeksen er litt ujevnt fordelt. Men bitene der alle lag er med, leverer.

Campo di fiori er noe forfriskende eget. High five for det! Skulle bare ønske de kunne by på litt bedre mat. Neste gang blir det pizza. Håper den er på nivå med gricia-pastaen.