Knut Nærums påskekrimsatire «Døde menn går på ski» er inne i sitt tiende opplag siden førsteutgivelsen i 2002.
Med tanke på hvor besatt nordmenn er av sin påskekrim, burde denne «eksplosive hyllesten» være en fristende avreaksjon etter mye gravalvorlig krim på hytta.
Dette er likevel ikke en film fra kommersielle og drevne tungvektere. Debutantene Daniel og Ruven Anda har laget filmen med lite penger og mye entusiasme. Dette pågangsmotet hjelper tvillingene et stykke på veien.
Med kjente profiler som Per Christian Ellefsen, Eivind Sander og Ingar Helge Gimle lar de påskefjellet fremtre i all sin ruvende vrede da en milliardær inviterer gamle klassekamerater til en gjenforening på hytta.
Men invitasjonen viser seg å være en dødelig lek. Det som følger, er en nedtelling i Agatha Christie-stil, helt til vi er tilbake der vi startet.
Latter i vrangstrupen?
Filmens budsjettmessige begrensninger gjør at filmskaperne tar noen snarveier. Hytta ser ut til å romme langt flere rom enn det kan være plass til, sett fra utsiden. Og ekspresstoget til fjells ligner innsiden av et lokaltog fra 1920-tallet. Men dette er grep vi aksepterer fordi vi allerede er med på denne uhøytidelige leken inn i det ukjente.
Per Christian Ellefsen med en hommage til krimlegenden Bernhard Borge/André Bjerke. Foto: ManyMore films
Det hviler en gammel forbannelse over hytta. Rollegalleriet vil snart miste forstanden der inne. Til denne leken med vår fantasi trenger filmskaperne plass. Problemet er bare at de ikke utnytter dette godt nok.
Filmskaperne signaliserer helt fra starten at de ikke har ambisjoner om å lage en påskekrim som spiller på subtile, grøssende strenger. Dette skal være litt rølpete og rett frem.
Greit nok. Men noe kunne de ha overlatt til vår egen forestillingsevne. Det er potensielt mye humor i den slapstick- og gladvolden det legges opp til her, men den hentes ikke ut godt nok. Vi overrumples ikke. Vi setter sjelden latteren i vrangstrupen.
Nærums særpreg
Flere har spurt seg om hvorfor ingen har adaptert Knut Nærums bestselger tidligere. Men om man leser boken, så ser man fort hva som er hovedutfordringen. Forfatteren har en såpass særegen stil og humor at en adaptasjon krever en filmskaper med en klokkeklar bevissthet om form og innhold.
Her kommer ikke filmskaperne lengre enn til å gjenskape noen av de ytre lagene. Nærum er velvillig med som partner in crime. Han har en liten birolle, men det særegne ved hans stemme er borte. Nærums onelinere får ikke den samme snerten når filmskaperne ikke kan bestemme seg for hvordan de skal tilnærme seg dette universet.
Her er en dæsj av både Tarantino og Wirkola, men når filmens intrige og snøstormen skrur seg til, er det en nasjonalromantikk som setter inn. Det henger ikke helt på greip. Eivind Sander beviser her nok en gang hvorfor han er en av våre beste filmskuespillere. Men også han kommer til kort når vi nærmer oss klimakset i den blodstenkte hytta.
Her er det noe å lære av hvordan regissør Morten Tyldum brukte Sander i sin voldelige slapstick-mesterklasse «Hodejegerne». Har man lite penger, er det desto viktigere å lytte til erfarne fjellfolk.
