Et knyttneveslag mot Weinsteins medskyldige

I flere tiår misbrukte Harvey Weinstein unge kvinner i filmbransjen uten at det fikk konsekvenser.

Talentfulle kvinner i 20-årene fikk ødelagt karrieren sin, mens han forble en av Hollywoods mektigste.

Noen av ofrene hadde vært traumatisert i 25 år idet bomben smalt. Da publiserte The New York Times avsløringen som bidro til å rive Weinstein ned fra tronen.

Den omfattende gravesaken var skrevet av filmens to hovedpersoner, journalistene Megan Twohey og Jodi Kantor. Da duoen trykket på «publish»-knappen 5. oktober 2017, hadde de neppe sett for seg at de var med på å starte en feministisk revolusjon. Fortsatt har #metoo ringvirkninger over hele verden.

«She Said» er skikkelig rørende når vi ser hvor mye avsløringen betød for ofrene.

Den tyske regissøren Maria Schrader har tidligere stått bak den prisbelønte Netflix-serien «Unorthodox» (2020).

Tonen i «She Said» er nøktern og traust. Spesielt i midtpartiet har ikke filmen samme driv som Oscar-vinneren «Spotlight» (2015). Også den viste en gruppe virkelige gravejournalister i innspurten av en rystende avsløring. I 2002 dokumenterte de hvordan den katolske kirken hadde forsøkt å dekke over seksuelle overgrep mot barn.

En viktig forskjell er at «Spotlight» er basert på et originalskrevet manus, mens denne filmen tar utgangspunkt i journalistenes egen bok, «She Said» (2019). Filmer blir ikke alltid optimale når manuset går omveien via en bok. Spesielt ikke hvis den er skrevet av hovedpersonene selv.

Dyktige Carey Mulligan («The Great Gatsby») og Zoe Kazan («The Plot Against America») spiller journalistene med stor tilstedeværelse. Radarparet portretteres som arketyper.

Begge er så oppslukt av arbeidet at de stadig vekk tar jobbtelefoner fra sengen om natten. Samarbeidet går knirkefritt. Gud forby, her skal det ikke gis inntrykk av intern uenighet i The New York Times. Regissøren lar oss aldri glemme at reporterne er både helgener og heltene i denne fortellingen.

Skurken Harvey Weinstein (Mike Houston) er bare til stede via telefon, et lydopptak og i en kort scene, hvor vi ser ham bakfra.

Det virker som et moralsk valg ikke å iscenesette selve overgrepene. De blir kun gjenfortalt med kvinnenes ord. Dermed blir ikke ofrenes lidelse gjort til «underholdning» i en film de selv ikke har bedt om å medvirke i.

Den beste og mest sjokkerende scenene er helt nedstrippet. Likevel gir den oss følelsen av være tett på en høydramatisk og svært ubehagelig situasjon:

Bildet viser en folketom gang inne på et luksushotell. På lydsporet hører vi stemmen til Weinstein og den fortvilte modellen Ambra Gutierrez (22).

Hun kontaktet politiet i 2015 etter å ha blitt seksuelt trakassert av Weinstein under et forretningsmøte. De fikk henne til å bære skjult mikrofon. I filmen er det uklart om dette er det ekte opptaket eller en rekonstruksjon. Men det lyder svært likt det ekte opptaket som har vært avspilt i «60 Minutes».

Vi hører at Weinstein forsøker å presse modellen til å bli med inn på rommet, men hun sier nei. Det vil være over på «fem minutter», kommanderer han, og han truer med å ruinere karrieren hennes om hun nekter.

Det som gjør filmen både interessevekkende og litt langtekkelig, er at den belyser at det var et nettverk som bidro til å skjule Weinsteins forbrytelser.

Flere ganger hadde Weinsteins selskap inngått forlik med ansatte som anklaget ham for overgrep. Kvinnene fikk penger i bytte mot at de holdt kjeft. De ble truet med søksmål om de brøt avtalen. Slik sørget hans maktapparat effektivt for å holde sakene unna mediene og rettsvesenet. Inntil nylig.

I 2020 ble Weinstein dømt til 23 års fengsel i New York for voldtekt og seksuelle overgrep. Akkurat nå pågår en ny rettssak mot ham i Los Angeles.

Denne filmen får en til å lure på om ikke flere burde vært stilt til ansvar for hans systematiske ondskap.