Den perfekte pølse (uten pølse)

Det siste tiåret har begrepet «matbar» bredt om seg. Det er flere matbarer i Stockholm, og i Oslo har vi blant annet Sparta og Skaal. Jeg har fundert litt på om betegnelsen endrer forventningene mine når jeg skal ut og spise. Uten å ta dere med gjennom hele tankerekken, forventer jeg nok et mer nedpå sted. Gjerne litt enklere retter.

Lasarett åpnet som vinbar i 2019, men ble tidligere i år transformert til en matbar. De er fortsatt opptatt av god vin, men nå er det mer å få på tallerkenen.

Denne kvelden innfris mine forventninger til en matbar. Fra hullet i veggen trylles det frem kule retter. Kjøkkenhjørnet er ikke større enn omtrent én kvadratmeter.

For noen år siden skulle vi i Vink kåre de beste matopplevelsene i Oslo. Den ene kategorien slet vi med å navngi. Burde vi bruke norske «stemning» eller engelske «vibe»? Uansett. Kategorien var viktig. For noen ganger trenger ikke maten å være revolusjonær eller overraskende. Noen ganger vil du bare være omgitt av liv, høre summing av andre samtaler, stekelyder og deilig musikk.

På Lasarett er stemningen like deilig som det du putter i kjeften. Har du liten intimsone, kan du bli utfordret. Det er fullt mulig å følge med på nabobordets samtale, men på magisk vis er du litt i din egen verden samtidig.

Menyen byr på en håndfull retter. Det er innehaveren som serverer oss i kveld. Han er ikke vond å be, og anbefaler sine favoritter. Det er grønnsaker som er i førersetet. Her er det deilig å være passasjer. Spesielt under kveldens første servering.

Tomatene kommer først. Store, søte tomatskiver som man ikke ser med en gang, for her er det masse topping. En slags sesamfest, om du vil. Tomatskivene er dekket av lettsyltede, tynne skiver knutekål, en majonesbasert saus og store mengder svart og hvit sesam, samt grønn chili. En rett som knaser og sparker fra seg.

Like etter følger sesongens beste kantarellrett – i alle fall så langt. Et saftig og sødmefullt briochepølsebrød er stappet fullt med smørstekte kantareller og en rund og nærmest nøttete kantarellmajones. Prikken over i-en er masse finrevet parmesan og sprøstekt løk.

Den perfekte pølse, men uten pølse.

Vinkartet har ikke tapt seg etter at de omdøpte seg fra vinbar til matbar. Det er fortsatt alltid i endring og fullt av kjente og nye bekjentskaper. Vi begynner med en

champagne

som er veldig bra priset (2,3 ganger prisen på polet).

Deretter blir vi anbefalt en

italiensk hvitvin på druen fiano

, som med sine delikate steinfrukttoner og friskhet passer herlig til de to fedmefulle rettene vi skal avslutte kvelden med.

Gulrøtter med stracciatella og nypoteter i smør er to retter som serveres samtidig. Smaksmessig jackpot, konsistensmessig kveldens svakeste punkt. La meg utdype.

Det er ingenting å utsette på rettene, men når de serveres samtidig, blir det i praksis to rotgrønnsaker med ganske lik konsistens. De må spises sammen, men passer ikke egentlig sammen. Hadde de spredt disse to serveringene utlover måltidet, hadde denne kritikeren vært enda mer fornøyd.

For misforstå meg rett. Dette er retter du vil ha på matbar. Tenk, du kan sitte og gomle i deg nypoteter som bader i smør og dill, og skylle det ned med champagne en tirsdag kveld.

Ikke noe

dilldall

, bare en ren feiring av noe av det beste fra norsk jord.

Litt mer dilldall er det riktignok i gulrotretten.

Stracciatella

i bunn, toppet med variasjoner av gulrot: bakt, smørstekt, syltet. Knas i form av hakket pistasj. Bare ikke nok knas til å gjøre opp for at det står to retter med myke rotgrønnsaker foran oss.

Den lille menyen har ingen søtsaker. Når menyen er grønnsakbasert, merker jeg at det hadde vært god plass til dessert. Samtidig kan man bruke de sparte sukkerkronene på vin.

For stemningen på denne matbaren blir bare bedre og bedre jo mørkere det blir ute.