Sydenidyll på bristepunktet

Én uke med sol og bading på et luksushotell i Syden er mange nordmenns feriedrøm. Handlingen i «Paradis» er lagt til en liten øy som ikke navngis, men filmen er spilt inn på Fuerteventura på Kanariøyene.

Publikum vil enkelt kunne identifisere seg med familien på fire som ankommer hotellet i starten av filmen. Lett og ledig spaserer de inn med hver sin trillekoffert og utbryter kollektivt «Wow!».

Resorten har alt en småbarnsfamilie kan ønske seg. Kort vei til stranden, basseng og «all inclusive» i restauranten. Der fråtser barna i is og foreldrene i vin. Men under overflaten er sydenidyllen på bristepunktet. Så klart.

Filmens norske regissør, Maria Sødahl, har vært med på å skrive det samfunnsengasjerte manuset. «Paradis» er dansk, men delvis finansiert av norske midler. Dette besnærende dramaet vant prisen Beste nordiske film på filmfestivalen i Göteborg i januar.

Sødahl viste med sin forrige film «Håp» (2019) at hun er god til å skildre trykkende familiedynamikk. I årets drama er hovedpersonene det danske ekteparet Louise (Danica Curcic) og Mikkel (Esben Smed). De fungerer som typiske representanter for den urbane øvre middelklassen. Han er lærer i videregående, mens hun jobber 50 timer i uken som sjef i Helsedepartementet. Sammen har de to livlige døtre, Ella (11) og Sille (6).

Handlingen utspiller seg i løpet av én uke. Ulykken som knuser ferieidyllen, inntreffer etter kun ti minutter. Familien leier en bil for å slappe av på en øde strand utenfor hotellområdet. På vei hjem om kvelden kolliderer de med noe. Scenen kan minne om åpningen av den Oscar-nominerte iranske filmen «Bare et uhell» (2025). Den gode stemningen får en brå slutt.

I veikanten ligger en voksen mann med et blodig ben og store smerter. Han sier at han heter Ahmad (Aziz Çapkurt) og har flyktet fra Afghanistan. Mannen er på vei til immigrantleiren oppe i fjellet, forteller han på engelsk. Men er det sant?

Familien kjører Ahmad til legevakten og gir ham penger og telefonnummeret sitt. Det blir ikke siste gang de ser ham, for å si det forsiktig.

Lenge fungerer filmen som en thriller, hvor uhyggen langsomt siver inn og okkuperer hovedpersonenes hverdagsliv. Med sin naive innstilling og dårlige dømmekraft møter paret seg selv i døren gang på gang. Filmen er på sitt beste da.

Etter hvert blir det tydelig at Sødahl ønsker å lage en moralsk fortelling som publikum skal lære noe av. Ferieøya blir et Europa i miniatyr hvor overklassen (turister og hotelleiere), arbeiderklassen (ansatte i turistnæringen) og underklassen (immigranter) tvinges sammen på et lite område.

Den skandinaviske familien vakler mellom hvem de skal være i dette kaoset: kyniske turister som ser en annen vei, eller såkalte godhetsposører som hjelper til med å håndtere migrantkrisen.

En rekke dramatiske situasjoner oppstår i løpet av få dager. De er tydelig ment å illustrere ulike etiske dilemmaer knyttet til migrantkrisen. Problemet er at det blir så mange hendelser at de skygger for det dirrende psykologiske dramaet mellom familien og Ahmad.

Den snikende uhyggen som var så vellykket i starten, drukner litt når det pøses på med storpolitiske dilemmaer.

Til gjengjeld er skuespillet ypperlig. Til og med de to danske småjentene, spilt av Sif Lucca Gersby og Chili Olivia Jensen, er imponerende gode.

Filming og klipping holder også et høyt nivå. Dramaet har så mye driv at man aldri rekker å kjede seg.

«Paradis» vil likevel for mye til å være en virkelig vellykket film om familieidyll som settes på prøve i møte med en av vår tids store utfordringer.