Utsøkt mat hos Mon Oncle

– Er det her de har en hovedrett til heftige 800 kroner?

Kjæresten min ser spørrende på meg før vi åpner døren til Mon Oncle. Det franske spisestedet er drevet av Maaemo-sjef Esben Holmboe Bang og fikk Michelin-stjerne tidligere i år.

Og ja, signaturretten koster 800 kroner. Mer om det senere.

Holmboe Bang må ha hatt en innholdsrikt år. Den fancy cocktailbaren The Conservatory er lagt ned, The Vandelay er stengt og Kafeteria August har fått nye eiere.

Parallelt med dette fikk franske Mon Oncle Michelin-stjerne i juni i år, og den holder Bang fast i. Han sitter sågar og spiser i sin egen restaurant når vi er på besøk.

Spisestedet er vakkert. Små, runde marmorbord. Dempet belysning, behagelige sitteplasser og lyse, gjennomsiktige gardiner som lager et slags skille mellom bordene.

En skjør, tynn og gyllen telysholder er eneste pynt på bordet. Her dropper de friske blomster fordi asjettene er fargerike kunstverk i seg selv. Man får lyst til å stjele bestikket. Det er smalt, elegant og en fryd å holde i hånden.

– Utrolig kult at man kan bestille enkeltretter på Michelin-restaurant, sier kjæresten.

Oslo har fått en fin variasjon av spisesteder med stjerne, men hos mange av dem er en fast meny eneste alternativ. Hos Mon Oncle kan du stikke inn og spise en hovedrett og avslutte med franske oster.

Vi starter måltidet med østers og skinke, og her gjør vi kveldens desidert beste kjøp.

De er smarte som setter ut det lune og gode melkebrødet til etter at vi har bestilt noe snacks og forretter.

De franske østersene fra Normandie er sjøfriske og deilige med en tydelig agurksmak på vinaigretten. Mon Oncle har en imponerende vinliste, men vi velger enkeltglass til de ulike rettene. Chablis fra produsenten Julian Brocard er ypperlig match.

Skinken! Herregud, så godt. Den franske spekeskinken Noir de Bigorre ligger som et fjell oppå en bit brioche med misosmør. Den er lagret i to år og har en fantastisk duft og smak. Blomster, urter og nøtteduft blander seg med salt comtékrem og den søtlige toasten.

Nøttepreget blir enda mer markant med noen små biter hasselnøtter, nøtteolje og et syrlig sting av revet sitron på toppen. 110 kroner! Et kupp.

Mange har snakket om prisene til Mon Oncle, men porsjonene er store og mektige. Forrettene til 385 kroner er vellykkede.

Andelever kommer fra Holte gård, hvor de driver oppdrett av ender. Frisk salat ligger rundt den myke pateen. Sprøstekt brioche reder grunnen. Den er toppet med en sursøt daddelmarmelade, masse gressløk og krydderet Piment d’Espelette. Det byr på en pen smak av paprika til retten.

Mykt, sprøtt og smaker som harmonerer godt.

En eggehviteaktig base sørger for en nokså fast, gelékonsistens i den andre forretten. Basen er mikset med hjerteskjell, knivskjell, tørket tang og persilleolje.

De søte skjellene tre fint frem i smaksbildet og blander seg med blåskjellkraften servitøren heller over til sist. Skjørt, behagelig, og heller ikke her noen smaker som dominerer over andre.

Pent oppdressede servitører er informative og hyggelige. Hos Mon Oncle føles det aldri stivt. På enkelte spisesteder føler man at selv hviskingen blir høylytt, men her spiller de Bowie og Stones og har en noe mer avslappet tone.

Hovedrettene er knallgode! Vaktel fra Stavanger er saftig og smaksrik. Den bader i en deilig frikassé med masse umamirik sopp og et herlig søtlig tilskudd i form av grillet mais.

De har brukt vin jaune i sausen, en hvitvin fra Jura i Frankrike, den byr på toner av sopp og et fint nøttepreg som kler retten.

Signaturretten biff Wellington ser ut som et kunstverk med vakkert mønster på butterdeigen. Jeg skulle ønsker den var enda sprøere, men smaken er nydelig.

Deigen omkranser en smaksrik soppblanding, spinat og en latterlig mør indrefilet. Den kan man spise med skje. Sausen kunne vi ha slikket restene av. Fløte, konjakk og deilige morkler med sitt klassiske nøttepreg. Sleng på en potetkake med utallige lag, og man kan lene seg fornøyd tilbake.

Vi er stappmette av rettene, og orker ikke sjokoladefondant eller karamellpudding til slutt. Men ostene klarer vi ikke å motstå.

Den ene servitøren bærer rundt på et ostefat, og nøttepreget fra tidligere retter går som en rød tråd gjennom måltidet til deilige Reblochon, en mild ost fra Savoie. En 18 måneders laget Comté må også nevnes.

Deilig stemning, knallgode råvarer og kirurgisk presisjon fra kjøkkenet, gjør dette til en minnerik kveld.