De få som har sett Mano Khalils første film, «The Beekeeper» (2013), glemmer den ikke så lett. Hvordan en kurdisk mann finner tilbake til sitt virke som birøkter etter at familien er drept av tyrkiske soldater, gjorde uslettelig inntrykk.
I hans nye film er Khalil tilbake i den kurdiske fjellheimen i grensetraktene mellom Syria og Tyrkia. Nok en gang følger vi en kurdisk familie som utsettes for overgrep fra lokale myndigheter. Men denne gangen er vi på den syriske siden av grensen når Khalil gjenskaper noe av sine egne opplevelser som kurdisk flyktning.
Vi befinner oss i en liten landsby på 1980-tallet. Kurdere, arabere og jøder lever i en tilsynelatende harmonisk sameksistens. Helt til den dagen da en ny lærer ankommer fra Damaskus. Han har med seg de siste instruksene fra landets diktator Hafiz al-Assad. (Faren til nåværende diktator Bashar al-Assad).
Læreren innfører beinhard disiplin på den vesle grendeskolen. Han indoktrinerer barna i jødehat og lydighet overfor landets leder.
Absurd humor
Seksåringen Sero forsøker å fatte hva den nye læreren krever av ham, men han forstår det ikke. Naboene hans er jødiske – og de hakker vel ikke små barn i biter for å lage mat av dem?
Mye av filmens humor oppstår i dette sammenstøtet mellom barnets uskyldige blikk og lærerens perverse ideologi. Sero og hans kurdiske venner blir med på lærerens mange påfunn, men de er dårlige kadre. De snakker ikke det offisielle språket og tolker ofte lærerens instruksjoner på absurde måter.
Det er denne humoren som gjør denne tragiske filmen så uvanlig. Sero opplever tidlig at moren blir skutt, men det er likevel noe forsonlig over måten han betrakter verden og denne tragedien.
Livet i landsbyen blir mer og mer uutholdelig for Seros kurdiske og naboens jødiske familie. De som kan, må komme seg ut. Men for jødene er det utreiseforbud. Kan nabojenta låne identiteten til Seros avdøde mor?
Det er kontrasten mellom lærerens propaganda og barnas uskyldige blikk som gir denne filmen mye av dens særpreg og humor. Foto: Manymore
Vaklende slutt
I sine beste øyeblikk kan denne filmen måle seg med klassiske oppvekstfilmer med barn som gjennomlever krig og undertrykkelse. For meg gjenoppvekket de følelsen både Fellinis «Amarcord», Boormans «Hope and Glory» og Ghobadis kurdiske «Skillpadder kan fly» i sin tid ga meg.
Mens undertrykkelse og krig pågår, er barna fulle av oppfinnsomhet og lengsler. Sero drømmer om at familien en dag skal skaffe seg fjernsyn. I mellomtiden må han anvende fantasien – og den kan romme uendelig mye.
Da fjernsynet til slutt en dag kommer inn i stua, kan det ikke måle seg med virkeligheten. Skjermen imiterer jo bare lærerens propagandashow!
Khalil insisterte på å spille inn filmen på den syriske siden av Kurdistan, men måtte flytte innspillingen da de ble jaget på flukt. Filmen og virkeligheten er her i et kontinuerlig samspill.
Regissøren har valgt å pakke dramaet i den vesle landsbyen inn i en rammefortelling der vi møter deler av familien som gjenforenes i en flyktningleir mange år senere.
Det er et forståelig forsøk på å sette Sero og familiens skjebne inn i en nåtidig kontekst, for å vise at det finnes tusenvis av barn som Sero. Det er likevel gjort på en ufullstendig måte. Avslutningen oppleves som et litt desperat forsøk på å gi oss noe som ligner en oppløftende slutt. Men det er det ikke vanskelig å tilgi Khalil.
