Sterkt om britisk rettsskandale

Noen historier fra virkeligheten er så langdryge og kompliserte at de vanskelig lar seg gjenskape som fortettet fiksjon. Kanskje er det derfor denne dramatiseringen av tidenes britiske rettsskandale ikke dukker opp før nå – over 20 år senere.

I 2003 fikk en rekke postfunksjonærer rundt om i Storbritannia problemer med en ny programvare for postkontorenes kontobalanse. Helt uventet begynte programvaren å vise underskudd. Funksjonærene kastet seg på telefonen til leverandøren, Horizon, men fikk som svar at programvaren var «robust», og at feilen måtte ligge hos dem.

De måtte selv stå ansvarlige for eventuelle underskudd. Resultatet ble et ras av personlige tragedier. Hundrevis av postfunksjonærer fikk sparken og ble strafferettslig forfulgt.

Liv gikk i knas. Noen havnet i fengsel. Enkelte tok livet av seg.

Spørsmålet om hvorfor det tok så lang tid for den britiske offentligheten å bli oppmerksom på deres skjebner, blir godt besvart i serien.

Ledelsen av det britiske postvesenet bestemte seg tidlig for å legge et lokk over det som åpenbart var en teknisk feil. Som statlig eid selskap opererte Royal Mail som om det var uangripelig. Postfunksjonærene som våget å protestere, ble effektivt kneblet og tvunget til å undertegne taushetserklæringer for å unngå fengselsstraff.

En av dem som nektet å la seg tie, var en postfunksjonær i en walisisk småby. Alan Bates (Toby Jones) og kona (Julie Hesmondhalgh) mistet også sitt levebrød. Men ved en kombinasjon av stahet og prinsippfasthet ga han aldri opp kampen, tross utspekulert trenering fra Royal Mail. Han ble den lederskikkelsen ofrene for overgrepet trengte i nødens stund, og han er hovedpersonen i dette dramaet.

Så ja, dette er på noen måter enda en fortelling om én manns kamp mot overmakten. Serieskaperne holder seg i hovedsak til de hovedlinjene som er kjent fra saken, men tar seg dikteriske friheter.

Den største friheten er åpenbart det å presse 20 års menneskelige omkostninger og komplekse rettsprosesser inn i drøye tre timers drama. Det er umulig å gjenskape denne tidens knusende innvirkning på ofrene, den følelsen av avmakt som knekte så mange av dem. Men nettopp det som er dramatikkens styrke – å vekke empati og moralsk indignasjon – har serieskaperne fått full uttelling for her.

Etter den britiske premieren i januar er det som om britene har oppdaget saken på nytt. Fra å være en nisjenyhet i Computerworld har skandalen blir en kolossal nasjonal nyhet. Seriens episoder er i snitt sett av nær 10 millioner briter.

Engasjementet har fått fart på de samme myndighetene som i årevis trenerte saken. Alan Bates er utpekt til en nasjonalhelt og tildelt en OBE, mens den tidligere lederen av Royal Air har måttet levere tilbake sin hedersbevisning.

Toby Jones i hovedrollen er et lite åpenbart, men genialt valg av skuespiller. Han har lenge vært en delvis skjult skatt gjennom mange biroller. Heretter må han regnes som en av britenes nye nasjonale yndlinger, om vi skal dømme etter responsen.

Det er noe jordnært og grunnleggende humant ved den korthugde og litt sky skikkelsen med de uttrykksfulle øyenbrynene. Han er ingen klassisk helt, men tvisynt og varsom, helt til han føler seg tvunget til å handle.

Han er her omgitt av et sterkt ensemble av erfarne skuespillere som frem til nå heller ikke har hatt stjernestatus. Det tilfører selve historien større tyngde, da den er båret frem av ansikter vi ikke knytter til altfor kjente roller.

Om Jones er seriens motvillige helt, er Monica Dolans postfunksjonær det fremste emosjonelle barometeret. Hun er i stor grad skapt av serieskaperne, som en kombinasjon av flere ofre, men er en effektiv emosjonell knagg vi kan henge oss på. Hennes kafkaske nedstigning til postvesenets mørke labyrinter tilhører seriens mest dystopiske og hjerteskjærende øyeblikk.

Dette er altså ikke et nyansert drama. Toppsjefene er skurker og de kjempende postfunksjonærene helter. Grovt sett er dette et noenlunde sannferdig bilde. Men mye forsvinner i overgangen til serieformatet.

Jeg synes ikke serien besvarer godt nok hvordan dette kunne skje. Kanskje er det andre formater som er bedre egnet til å besvare det. Dette dramaet utnytter sine empatiskapende kvaliteter til fulle. Det går heller ikke av veien for melodrama og patos. Noen ganger smøres det altfor tykt på, etter min smak.

Men det er samtidig ingen grunn til å underslå de svimlende avgrunnene rollegalleriet har stått overfor. Dette er kanskje ikke subtilt og underspilt britisk drama av edelt merke, men det er uten tvil sterkt og virkningsfullt.