«I have been in this fight since I was six years old», sier opprøreren Cassian Andor. Ikke i den nye serien «Andor», men i filmen «Rogue One: A Star Wars Story» fra 2016.
Ordene faller med en intensitet og emosjonell kraft som mangler sidestykke i «Star Wars»-universet. De var et høydepunkt i en generelt knallsterk film fra en franchise som ofte rører og roter.
I «Andor» får vi bakgrunnen for raseriet og kampviljen. Hele serien kan spores tilbake til denne ene setningen. Det er med stor entusiasme jeg roper ut i seriegalaksen: «Andor» ser ut til på bli den beste serien «Star Wars»-fabrikken har produsert på sitt skranglete samlebånd.
Stellan Skarsgård og Diego Luna spiller Luthen Rael og Cassian Andor i den nye «Star Wars»-serien «Andor». Sammen kjemper de en smart kamp mot imperiets okkupasjon. Foto: Des Willie / Lucasfilm Ltd.
Gnistrer som opprørsleder
Diego Luna gjentar rollen som Cassian Andor. Vi møter ham fem år før handlingen i «Rogue One». Da var han en rotløs banditt som leter etter sin forsvunne søster. Gjennom «Andor» radikaliseres han til å bli handlekraftig aktivist.
Dét skjer blant annet gjennom et vilt møte med Stellan Skarsgård som Luthen Rael. Han er en mektig opprører som kjemper mot imperiets klamme klør.
Alle metoder tas i bruk. Politikk. Undergrunnskontakter. Forkledninger. Kamp i feltet. Luthen gjør det som trengs. Rael identifiserer Cassian som en potensiell stjernekjemper.
«Obi-Wan Kenobi» bygger bro mellom «Star wars»-filmene
Begynner bra, blir bedre
Jeg må for øvrig si at jeg forstår om lesere er lei av den ene serien etter den andre fra Marvel og Star Wars. Det er fort gjort å bli begeistret for disse nye tilleggene til kjent og kjær popkulturell mytologi. Jeg innrømmer lett at de færreste av dem blir bedre utover i sesongene. Anslagene er ofte gode. De første episodene skrus godt til. Gjennomføringskraften er det så som så med.
Stellan Skarsgård spiller Luthen Rael, den smarte og smidige opprørslederen. Genevieve O'Reilly spiller senator Mon Mothma, politikeren som hjelper opprørerne i kampen mot imperiet. Foto: Lucasfilm Ltd. / Lucasfilm Ltd.
«Andor» begynner også bra, men overrasker med å løfte seg nivå for nivå i de fire episodene som ble tilgjengelig for anmeldere. Tilbakeblikk til barndommen former bildet vårt av Cassian. De er klippet inn i handlingen på elegant vis. Tidshoppene ødelegger ikke rytmen.
I stedet fletter de sammen Cassians jakt på søsteren med hans adoptivmors sterke bånd til gutten som nå er voksen og uregjerlig. Emosjonelt treffer manusforfatter Tony Gilroy blink når Cassian i tredje episode må rømme slik hun rømte med ham for flere tiår siden. Dette er avslutningen på en episode som sannsynligvis er den beste Disney+ har servert etter de begynte å fylle buffeten med Star Wars-serier.
Stor humor, skitten thriller, vakker science fiction.
I samme episode får Gilroy vist frem seriens skurk. Syril Karn er en herlig bitter og regelridende byråkrat. Han drømmer om å klatre i imperiets naziregimelignende karrierestige. Måten han holdes nede av overordnende og mislykkes i å motivere medsoldater er briljant drama så vel som stor humor.
Gilroy – som tidligere har skrevet «Jason Bourne»-trilogien, «Michael Clayton »og «Rogue One» – bruker enkle virkemidler for å bygge avanserte karakterer. Nicholas Britells spreke miks av orkestermusikk og stemningsskapende henger seg på, og gir ekstra nyanser til handlingen. Det visuelle er skittent som en kynisk thriller, vakkert som en stilsikker science fiction.
Den tredje episoden setter tonen slik jeg vil at alle Star Wars-serier skal være. Vill spenning. Referanser til hevn- og westernfilmer. Ikke for mange åpenbare nikk til Luke og Leia. Kule, eventyraktige karakterer.
Stellan Skarsgård løper rundt med flagrende gevanter. Diego Luna skriker om en fancy kommunikasjonsboks han har stjålet fra imperiets havnebase. Galaksens fremtid på spill. Kule opprørere mot kjipe, onde byråkrater.
Seriespenning på sitt beste. Dette kan ikke gå galt, eller?
