Yeast er en liten restaurant med store smaker

Petter Stordalen har slått på stortrommen igjen. Denne gangen har Oslo fått et ungdommelig og freskt hotell nederst på Karl Johan.

Mye tyder i alle fall på at de ønsker å fremstå ungdommelige. På Instagram-kontoen er bildene tilsynelatende upolerte og rå takket være hard bruk av blitz.

I dette hotellbygg har de åpnet både kafé, cocktailbar og snart en fine dining-restaurant, samt kveldens mål: Yeast – en pizza- og naturvinbar.

Plassbygde sofaer langs veggene og små krakker for dem som trekker det korteste strået og må sitte på andre siden av bordet. De færreste har kjernemuskulaturen til å bli sittende her i timevis, selv om mange kommer til å ha lyst. For vinlisten er spennende, og maten – ja, la oss snakke mer om den.

Pizza al taglio er stilen her. Kort fortalt er det langpannepizza. Formen er ikke rund, men rektangulær. Bunnen er ikke tynn, men tykk og luftig.

Som de fleste andre steder er de dyreste vinene også de som er best priset. Det er verre med de rimelige. Det meste koster 3–4 ganger prisen på Vinmonopolet. Det er for mye.

Til gjengjeld er maten rimelig priset. Snacks og småretter koster rundt hundrelappen. Derfor blir vi ganske overrasket over størrelsen på rettene. Raust er et oppsummerende ord. Vi har fått masse herlig coppaskinke fra den norske produsenten Ask, og ved siden av får vi husets hjemmesyltede grønnsaker. Syrlig og godt.

Ostetallerkenen består av to store skiver ost, Kvit Undredal og blåmuggosten Fønix, butikknekkebrød og en slags chutney laget av plommer. Kokken serverer oss og forteller at plommene er fra baren ved siden av. Baren har en plommedrink der de bruker plommer i vodka. Restene får Yeast lage til en chutney, noe som gir et svakt vodkapreg. Nydelig. Hun har også med en hot honey. En kraftig og mørk honning som er søt, men som også varmer opp munn og gane med sin chili.

Ansjos med surdeigsbrød og syrnet smør er enkelt og godt, men brødet har nok ligget ferdig oppskåret litt for lenge og er for tørt.

Av snacksen er riletten favoritten. Dette er svinekjøtt som er kokt lenge i sitt eget fett og krydder og kan minne om en postei.

Yeast har bakt den inn i en butterdeig, toppet med syltede sennepsfrø, masse bladpersille og syltet løk. En herlig blanding av krydret og saftig kjøtt, sprø paibunn og syrlige og friske elementer på toppen.

Tynne romerske og napolitanske bunner har flere oslorestauranter mer eller mindre perfeksjonert. Her får du noe helt annet.

På Yeast er bunnen superluftig, både sprø og saftig og høy. Vi er litt i focaccia-land og litt i pizzaland.

Heldigvis gir de like mye kjærlighet til toppingen som til bunnen. I disken ser de enkle ut, men når de kommer til bordet, er det lagt på flere lag med ost, syltet grønt og finskåret skinke.

La oss begynne med pizzaen med burrata: Masse ruccola er vendt i en syrlig dressing, fersk burrata og kanskje 20 tynne skiver av spekeskinke fra Tronfjell i Østerdalen. Det er utrolig saftig og, like viktig, mettende.

Pepperonipizzaen har også fått den syrlige ruccolasalaten. Det er deilig at det grønne har en annen funksjon enn at det skal se grønt ut, noe jeg opplever som et problem på mange andre steder. At de tar seg tid til å blande bladene med en søtsyrlig dressing, viser at bladene skal gi mer enn farge, de skal gi smak!

Takket være pepperoni og nduja er det en sterk rett, men den er godt balansert takket være honningen som er skvist på.

Den siste vi prøver, er det nærmeste vi kommer en dessert. Pizzaen er laget med norsk chèvre og husets hjemmesyltede pærer og rikelig med pepper gjør dette til en saftig og smakfull avslutning.

Vi er tilbake allerede en uke etter første besøk. For dette var bra, Stordalen. Ja, det er lagt mye energi i å virke kult. Blitzen har fått kjørt seg på alle pressebilder, men hva gjør vel egentlig det når maten er deilig?