Kvelden vi ventet halvannen time på maten

– Æææ, øh, å – hvor sitter dere?

Det har gått en halvtime siden vi gikk inn døren. En servitør viste oss til bordet, men der tok visst servicen slutt. Nå står jeg ved baren og peker på ett av de tre (!) okkuperte bordene.

– Der sitter vi.

Da dukker servitøren opp, men beklager ikke. Han anbefaler oss å dele alle rettene på menyen. 2–3 retter hver blir man mett av. Kjøkkenet velger den rekkefølgen de mener er best.

Kult, tenker vi, men det endrer seg snart. På kjøkkenet står det bare én kokk. Det siste han har tid til er å tenke på rekkefølgen på rettene, oppdager vi.

Vi får for eksempel to potetretter etter hverandre. Potet er godt, men man vil jo ha litt variasjon fra rett til rett. Senere får vi også en sterk curryrett før vi får en fiskerett med fransk saus. Det ødelegger for smaksløkene. Det blir vanskelig å nyte en delikat champagnesaus når det er rester av chili i munnen.

Den første retten vi får servert er en tartar. Kanskje verdens største tartar. Men også muligens verdens kjipeste.

– Har de kvernet billig kjøttdeig fra butikken? spør venninnen min.

Det er mye kjøtt, men det smaker man ikke. I stedet er det karsen og solsikkekjernene som dominerer. I tillegg har de kvernet kjøttet i hjel. I munnen kjennes det nesten ut som skum med litt tekstur. De ristede solsikkekjernene gjør ikke opp for denne farsen av en farse.

Neste rett er husets okonomiyaki. Dette skal jo være en potetpannekake med japanske smaker. Servitøren forteller ivrig om hvordan retten tilberedes. Akkurat som i eventyret «Keiserens nye klær», blir vi overbevist om at vi nå skal få noe fantastisk.

– Potetene er konfitert, fritert, mashet, så fritert på nytt.

Det er ikke måte på hva disse potetene har vært med på. Bare synd det var totalt bortkastet tid.

Keiseren er kliss naken. Innholdet i potetene er jo smeltet bort. Det er mest skall igjen, toppet med sauser, vårløk og tang.

De kaller retten milles feuilles. Det franske begrepet betyr tusen ark. Vanligvis brukes det om butterdeigskreasjoner som er brettet så mange ganger at den ferdige baksten ser ut som den har uendelig mange lag, som for eksempel i lokket i en napoleonskake. Generasjonsbaren bruker begrepet om noen skiver med rotfrukter som er lagt oppå hverandre.

Utfordringen med disse tusen (kanskje ti) lagene er at de består av forskjellige typer rotgrønnsaker som har ulik koketid. Det blir en rar blanding av rå og ihjelstekte grønnsaker. Det smaker heller ikke så mye.

Det som er fint med denne retten, er at den serveres med en kraftig saus. Den må være laget på kjøttkraft, og du får lyst til å spise den med skje. Den redder retten, i alle fall litt.

Neste rett skal inneholde hummer. En deilig råvare som er søt og mild på smak. Hummeren jeg får, er krydret og puttet inn i en gyoza (en japansk dumpling). Ved siden av får vi en knall oransje currysaus.

– Har de mistet krydderboksen oppi gryten?

Venninnen min foreslår at de heller bør fylle gyozaen med rimelige grønnsaker. Det er ikke noe vits å betale i dyre dommer for hummer når man ikke kan smake den. Currysausen er også veldig skarp og salt. Det er ikke særlig godt. Den mangler balanse, sødme og friskhet.

Deretter står piggvar med champagnesaus, neper og reddiker for tur. Fisken er bra tilberedt, sausen er likeså. De milde smakene fra grønnsakene kommer dessverre ikke frem.

På dette tidspunktet har jeg hakeslepp av hvor hardt kokken jobber. Han er alene på kjøkkenet. Det er tre servitører. Restauranten har fylt seg opp med gjester. Kokken har laget all maten til hele sjappa, han har også servert oss to av rettene. Hva gjør egentlig de tre servitørene? På et tidspunkt står de samlet og ser på en telefon og ler.

Så forsvinner de. Jeg vet akkurat hvor lenge det var siden sist vi fikk service, for jeg sjekker når jeg tok bilde av forrige rett. Jo, det er halvannen time siden. Glassene er tomme, tallerkenene like så. Og det har de vært i godt over en time.

Igjen må jeg opp til baren og spørre hvor det blir av dem.

Igjen får jeg de siste tre bokstavene i alfabetet til svar.

Retten vi har ventet på i over en og en halv time er stekte kamskjell i en soppdashi (japansk kraft). Kamskjellene er fint tilberedt, men dashien mangler litt dybde. Den tilfører salt, men jeg savner mer umami. Det blir ikke et plaster på såret for all ventingen.

Servitørene er absolutt hyggelige når de først er borte hos oss. Og det kan være et unntak at vi ble glemt så mye som vi gjorde. Men en anmeldelse er en stikkprøve. Jeg håper de har skjerpet seg neste gang vi kommer.

Det er mange som får til å kombinere et barkonsept med mat. Generasjonsbaren er ikke en av dem. Menyen er spennende, maten ser veldig appellerende ut, men dessverre er det flere av rettene som er ubalanserte og noen ganger bedre i teorien enn i praksis.

Det de er gode på denne kvelden, er fest. Her er det partystemning, mest blant servitørene, men også ved et par av bordene.

Dessverre fikk vi ikke delta på festen. Glassene sto nemlig tomme ca. tre av de fire timene vi var der.

Vi spiser den litt overstekte sjokoladekaken til dessert og stikker.