På Little Wolf sparer de det beste til sist

Oslo viser seg fra sin beste side. Solen skinner, og det er sommer i luften. Alt vi vil, er å sitte ute med noe kaldt i glasset, men det blir et nei.

Uteserveringen er full. Eller, de fire–fem bordene som står der, er fulle. Men det er plass til minst dobbelt så mange på den relativt romslige uteserveringen.

Inne er det varmt, en smule klamt, men absolutt hipt, lyst og hyggelig. Vi blir plassert ved et bord som har utsikt mot uteserveringen gjennom persiennene.

– De har sikkert ikke nok bord og stoler. Håper de utvider litt til neste gang, sukker vi.

Little Wolf åpnet i de gamle lokalene til Geita i april. Nud Dudhia er en av dem som står bak. Han har etter hvert fått en solid CV og driver flere vellykkede restauranter i Oslo. Det interessante er at konseptene spriker, fra smashburgere på Doug's og texmex på Breddos til fransk på Løkka bistro og thailandsk på Pao.

Med Little Wolf lanserer han igjen noe helt annet. Klarer han å levere kvalitet over hele linjen når han har så mye forskjellig å holde styr på? Skal vi dømme ut fra vårt besøk på Little Wolf, er svaret nei.

Her er konseptet italiensk mat med en moderne vri, blir vi forklart. Eller: «Italiensk-american» som en av servitørene sier.

«Cool», svarer vi og bestiller litt småretter fra snackmenyen. Little Wolf byr både på en satt meny til 650 kroner og muligheten til å plukke fra en à la carte-meny. Alt er ment for å deles.

Vi plukker i vei og starter med et glass av deres musserende på glass, en Ferrari Perlé Trento Extra Brut 2018.

Den er svært godt priset. Bestiller du en flaske, betaler du kun 1,8 ganger polpris. Et lite kupp der, altså.

Både lokalene og maten er visuelt appellerende. Det gjør kanskje at fallhøyden blir litt stor. Når noe ser veldig godt og spennende ut, forventer man jo også at det smaker sånn.

Dessverre er omtrent halvparten av kveldens retter tamme og undersaltet. Samtidig er det én ting som går igjen: Konsistensen på maten er utrolig deilig.

Kveite, ricotta og brød står raskt på bordet. Ricottaen er som fløyel, men den smaker ikke så mye mer enn en mild kremost. At den er toppet med espelette-paprika og fennikelpollen, hjelper lite. Krydderne sees, men smakes ikke.

Rå skiver av villkveite, blodappelsin og rødløk med en dressing av olivenlake og olivenolje er derimot den perfekte appetittvekker. Fisken er sødmefull og smelter på tungen, blodappelsin og rødløk gir frisk syrlighet.

Focacciaen er delikat med nydelig bløt, luftig og olivenoljedryppende indre og sprøtt ytre. Men den mangler salt. Og det kunne gjerne vært mer – en munnfull brød til hver føles en smule gnient.

Neste rett ut er allerede blitt en slags signaturrett. Fritert lasagne med svinenakke og smeltet taleggio-ost. Forventningene er høye.

Dessverre blir vi skuffet. Den lille munnfullen smaker overraskende lite. Kjøttet er kokt ihjel og tilfører hverken smak eller konsistens. Det hjelper lite med sprøtt ytre og smeltet ost når det hele mangler salt og smak.

Heller ikke purreretten er noen innertier. Som purreentusiaster håper vi på silkemyk konsistens og aromatisk, sødmefull smak. I stedet er den for lite varmebehandlet og tam.

Heldigvis er kamskjellene med 'nduja bedre. Mye bedre! Endelig litt futt! De løvtynne skivene av skjellene fra Hitra er perfekt varmebehandlet, og den spicy smørsausen leker på tungen. Vi skraper ut sausrestene.

To pastaretter står for tur. Brenneslepasta med ricotta bader i smørsaus. Men heller ikke her sitter smakene helt. Smørsausen er ubalansert, denne gangen med litt mye salt og syre. Dermed slår den ihjel den milde ricottapastaen.

Det er derimot mer futt i svinenakke-pappardellen, med mørt kjøtt og deilig chili-sting. Men ingen wow-faktor, kjøttet smaker lite og er trolig det samme som vi fikk i lasagnen.

Heldigvis venter man ikke forgjeves når man venter på noe godt. Og kveldens siste akt – de tre siste rettene – er de soleklart beste.

Vi glemmer til og med at servitøren aldri kommer med rødvinsglasset vi har bestilt. For okseribbe stekt i 72 timer med salsa verde er perfeksjon. Ekstremt mørt, fettete og deilig kjøtt, toppet med rause mengder smakfull urtesaus.

Et saftig stykke piggvar i chilismør er også svært vellykket. Fisken er perfekt stekt, sausen fet og passe spicy.

Til slutt avrunder Little Wolf kvelden med retten vi tidligere har omtalt som en av Oslos beste desserter: brownie-misu. Seig brownie toppet med luftig mascarponekrem og varm, flytende saus som smaker av kaffe og salt karamell.

Dessertperfeksjon! Særlig i kombinasjon med et glass vin santo, den søte dessertvinen fra Toscana.

Flaks for Little Wolf at recency effect er en greie, altså tendensen folk har til å huske de siste elementene i en liste eller sekvens bedre enn de midterste.

Får de opp noen flere bord ute og blir litt rausere med saltet, blir vi fort stamgjester.