Vær turist i egen by, sa de. Vi tok dem på alvor.

Fellesferien er så vidt i gang, men oslofolket har allerede trukket ut av byen. I de tomme gatene tøffer nå turistbussene rundt, stappet fulle med mennesker fra fjern og nær.

Dersom cruiseskipene seiler på maks kapasitet, skal omtrent 335.006 cruiseturister slippes fri i Oslos gater, ifølge Oslo Havn. Mange av dem vil gå om bord på en «hop-on-hop-off-buss».

Bergenspatriotene i Bergens Tidende testet sitt turistbusstilbud. Vi kan ikke være no dårligere.

Vanligvis unngår man turistene som pesten, men ca. 450 kroner fattigere steg vi ned i deres rike.

Via et par røde ørepropper som ser ut som de har ligget nederst i en roteskuff siden 2012, serverer den innspilte guiden oss mer eller mindre interessante opplysninger om Oslo og Norge.

Iblant må vi spørre oss om ikke staten har betalt for dette.

Første etappe går via Karl Johan og Bogstadveien til Majorstuen. Området kjent som Oslos vestkant, får vi på øret.

Turistene sitter musestille og titter ut av vinduet. Ingen virker spesielt interesserte i hverken stemmen eller det som skjer utenfor. Stemmen maser av gårde om hvor flinke og miljøbevisste nordmenn er.

Men selv om Norge er helt fantastisk, imot avskoging og gode på det meste, er det ganske dyrt her, minner stemmen oss på.

I Majorstukrysset vil stemmen gjerne opplyse om noe veldig fint: allemannsretten.

– Her i Norge kan du ferdes hvor du vil, forteller han og fortsetter: – Så lenge du viser hensyn til naturen og kan forskjellen på inn- og utmark.

Vi får forklart forskjellen akkurat i tide for vårt første stopp:

Her går det fort. Ingen sier ifra når vi kan gå av. En italiensk familie på tre rekker ikke å «hop-off» før bussen brummer videre nedover Kirkeveien.

– Dette er et av Oslos dyreste strøk, forteller stemmen før vi svinger ned Bygdøy allé. Kvadratmeterprisen er på hele 50.000-60.000, ifølge ham.

I virkeligheten er kvadratmeterprisen på Frogner nærmere 110–116.000, men det trenger ikke turistene å vite.

Norgespropagandaen fortsetter på vei mot Bygdøy, og vi blir ofre for en gørrkjedelig gjennomgang av det norske skolesystemet.

– Høstsemesteret er ferdig i desember, sommersemesteret i juni, forteller stemmen.

Franskmennene foran virker ikke imponerte.

Endelig befinner vi oss i Oslos grenseland mellom inn- og utmark og er klare for å hoppe av.

Dette museet var stas som barn, og Vinks utsendte skal ærlig innrømme at det fremdeles er litt stas.

Skipet er stort og oppover veggene projiseres ishavet. Man får følelsen av at det gynger litt. Sjøsyken melder seg.

Utenfor stavkirken finner vi den italienske familien igjen. De klarte å hop-off til slutt.

Lara har fått norgesferie i presang av ektemannen Andrea og sønnen Matteo. Andrea var her på Interrail for ca. 30 år siden og måtte tilbake. Selv om det ikke er Oslo de kom for.

Etter ett døgn i byen synes de ikke det er så mye å finne på.

– Vi gikk litt rundt og følte vi fikk sett det meste, forteller Lara.

De skal videre innover i landet allerede i morgen, retning Bergen.

– Jeg liker Oslo, men liker Bergen mye bedre, kommer det kontant fra Andrea.

Det er så vakker natur der, mener han, og tankene vandrer til inn- og utmark.

Italienerne vil gjerne bli på museet. Vi begynner å bli lei og forlater dem.

Skipet «Viking Venus» ligger her og venter. Folk står i kø for å hoppe på.

Nå gjenstår det en sjarmøretappe inn til Bjørvika.

Vi har ett viktig stopp igjen:

På vei ut av bussen møter vi Rick Roberson og Ron Reding fra Florida. Kompisene har kjent hverandre «lenger enn de har vært gift med konene sine» og reist over store deler av Europa sammen, forteller Ron. Konene ser vi ingen steder.

At årets ferie legges hit, er ikke tilfeldig:

– Det er altfor varmt down there. Vi kom hit for å cool of, sier Rick.

De ankom i dag og skal snart videre. Til Bergen for å ta Hurtigruten.

– Bergen er really nice det. Men hva synes dere om Oslo?

– Jeg hadde elsket det, om jeg ikke var så darn tired, skyter det fra Rick.

Vi hopper på bussen, lettet over snart å være ferdige på reisen.

Allemannsretten og forskjellen på inn- og utmark repeteres enda en gang før vi triller inn på Universitetsplassen.

Jeg skjønner godt at Bergen frister mer, når dette er tilbudet.