Verdensmesteren Vladimir Pak overbeviser ikke

– Har dere lyst på en av husets gode cocktailer med asiatisk tvist?

– Kunne dere tenke dere et glass musserende før maten?

– Hvis dere ikke vil ha vinpakken, kommer jeg gjerne med gode vinanbefalinger til dere. Eller hva med en knallbra sake?

Slik kunne det ha vært på nyåpnede Izakaya by Vladimir Pak, men her må vi ta grep selv. Servitøren er stum som en østers. Man ergrer seg på restaurantens vegne over hvor mye drikke de kunne ha solgt og tjent penger på om bare servitørene hadde vært litt mer på ballen. Man er jo gjerne mottagelig for anbefalinger og veiledning når man er ute for å spise.

Menyen er spennende lesning med mange japanske småretter. Vladimir Pak har fått Michelin-stjerne både i Oslo og Bergen. Han har vunnet World Sushi Cup i Japan og er leder for World Sushi Skills Institute. Når du i tillegg er utnevnt til goodwill-ambassadør for japansk kokkekunst i Norge, har man visse forventninger til maten.

Vi går derfor for husets smaksmeny til 750 kroner, slik at vi kan teste mye forskjellig.

Etter å ha drukket flere overprisede vinpakker den siste tiden velger vi vin selv denne gangen. Hos Vladimir Pak er prisene overraskende lave. Champagnen Geoffroy Rosé de Saignée Brut er kun ganget opp rundt 1,9 av prisen på Vinmonopolet.

Vi skåler i fruktige, rosa bobler med deilig duft og smak av jordbær.

Noen endringer er gjort i lokalet siden Jimmy Øien og restaurant Rest holdt til her. Veggene er blitt lysere, det henger mange store rislamper i taket. Interiøret sender assosiasjoner både til Norden og Japan.

Men lokalet ligger fortsatt i en litt bortgjemt del av Oslo, klemt mellom Mila fotpleie og Gro frisør. Det blir spennende å se om folk finner veien hit.

Første rett ut er tre skåler med syltede grønnsaker. Her burde vi blitt fortalt at tsukemono er ment som en ganerenser mellom de ulike rettene. Det hører vi tilfeldigvis at nabobordet får beskjed om av sin servitør. Man kunne fort gått på en smell og spist opp både syltet pære, agurk og hjemmelaget kimchi.

De syrlige og småskarpe tonene er uansett meget gode, og det er deilig å småmumse litt mellom de andre rettene.

Lakseceviche byr på tynne skiver fisk med smøraktig tekstur og fin sødme. Den er supplert av tomater, avokado og ørretrogn. En enkel rett med noe tamme tomater og overraskende mild japalpenosaus. Her får laksen spille hovedrollen.

Vi har bestilt hvitvin fra en nokså beskjeden vinliste, men Diel Dorsheimer Riesling Trocken 2022, for øvrig den eneste tyske hvitvinen på menyen, er frisk og fruktig med god syre. Den glir godt sammen med maten.

Neste servering er nigiri og maki. Her er det spesielt nigiribitene som skiller seg ut. Nydelig ris og fine, rene smaker fra mild hamachi og laks. Man merker stor kvalitetsforskjell fra utallige takeaway-steder med sushi.

I tillegg er det med klassiske biter japansk futomaki med laks, kveite, hamachi, avokado og agurk. Smakene er litt like, og innholdet ikke så spennende, men også disse bitene holder mål.

En god, ikke så salt, soyasaus og deilig syltet fennikel hever opplevelsen.

Denne kvelden er det stort sett par og mindre vennegjenger som er ute og koser seg hos Vladimir Pak. Ikke alle plassene er like gode i lokalet, og det er trangt mellom enkelte av bordene, slik at noen er nødt til å reise seg når andre skal besøke toalettet.

Wagyutartar er neste rett på bordet. Den er lett å like. Umamirikt og nesten kremete kjøtt er fint krydret og blir paret med kimchimajones, parmesan og trøffel.

Det burde vært mer av majonesen. Melkebrødet er hakket for tørt, og det hele blir veldig mykt. Den friterte sjalottløken er ikke sprø nok. Man burde tilsatt noe mer sprø tekstur for å veie opp mot alt det myke.

«Hovedretten» er tonkatsu – frityrstekt svinenakke. Her gjør kjøkkenet mye riktig, men også nå er det ting å pirke på.

Porsjonen er raus, men enkelte av bitene med svinenakke er for tørre. Den største innvendingen er gojibærmarmeladen. Den søte, småseige og syrlige marmeladen har fint krydderpreg, men blir ingen god match til det salte kjøttet. Her burde de ha valgt noe annet.

Vi heller over restene av soyasausen, som er et mye bedre alternativ. Syltet reddik og strimler med kål passer derimot fint sammen med dampet ris toppet med det umamirike, japanske pulveret furikake.

Risen er også småtørr, men skålen med aubergine er bra. Den smaker av ingefær og hvitløk, og det er godt med cashewnøtter på toppen.

Desserten er pent presentert, men blir for mektig og voldsom. En slags rund sandwich-is med butterdeig rundt og matcha-is i midten. Artig å se på, morsomt påfunn, men deigen er for lite luftig og sprø. Det blir tørt utenpå og altfor mye is inni.

Du får mye mat for pengene, og vinprisene er sympatiske hos Vladimir Pak, men smakene sitter ikke helt hos verdensmesteren. Forhåpentlig blir det bedre fremover.