Tre supermodeller og en tragedie

På 1990-tallet fantes det ikke influencere. Vi hadde supermodeller. Og de gjorde et uutslettelig inntrykk på mange av oss.

Cindy, Christy, Naomi og Linda. De mest suksessfulle modellene ble man på fornavn med. De definerte skjønnhet for en hel generasjon. Og skjønnhet, det var å være tynn og 1.80 høy.

Selv om tyske Claudia Schiffer og danske Helena Christensen også med rette kan kalle seg supermodeller, var disse fire en kjent kvartett helt siden de spilte i George Michaels musikkvideo «Freedom! ‘90».

Nå er de i femtiårene, og de er også produsenter av serien. Det merkes. Her er det få tøffe spørsmål og svært tydelig regi.

Tidligere i år viste Pamela Anderson at en dokumentar likevel ikke behøver å bli blankpolert og stiv av den grunn. I «Pamela – A Love Story» brettet hun seg ut mer enn i Playboy og var åpen om mange vonde opplevelser og dårlige valg.

Til sammenligning er dette en langt mindre personlig dokumentar. Cindy, Naomi og Christy er fortsatt amasonekvinner som snurrer folk rundt sine velpleide lillefingre og har verden for sine føtter.

Da er det noe annet med Linda, og hun tilfører serien sårt tiltrengt realisme.

Dokumentaren nevner flere #metoo-saker i bransjen. Naomi innrømmer rusavhengighet, og de snakker om rasisme. Men det virker som om det meste har prellet av dem.

Bortsett fra på canadisk-italienske Linda Evangelista. Hun sitter igjen med alle sårene og arrene en slik bransje kan gi.

Det er vanskelig å si om det er bevisst eller ikke, men å ha med Evangelista i dokumentaren gir den en dybde og styrke den ellers aldri ville ha hatt. Linda, som helt fra starten var den mest målrettede, virker mye mer sårbar for de ytre kravene bransjen satte til henne.

I 2016 utførte hun en fettreduseringsbehandling, kalt CoolSculpting, men den gikk galt og førte i stedet til fettansamlinger. I dokumentaren avslører hun også at hun har hatt brystkreft de siste årene og har måttet fjerne begge brystene. Lindas skjøre stemme trenger igjennom på en helt annen måte enn de tre andre.

Evangelista giftet seg tidlig med sin agent, som hun i serien antyder var voldelig. Agentens advokat har benektet dette i media i forbindelse med serien. Agenten har også tidligere blitt anmeldt for overgrep av andre kvinner i Frankrike. Saken ble i år henlagt på grunn av bevisets stilling, og agenten benektet forholdene i pressen.

Evangelistas tårefylte fjes mens hun forteller om dette, blir en enorm kontrast til de andres suksessfulle superliv – og til alle de glamorøse bildene og intervjuene fra 90-tallet.

For moteinteresserte er «The Super Models» et bugnende walk-in-closet av episke kolleksjoner og fotoshoots. Designere som John Galliano og Anna Sui bidrar med langt mer innsiktsfulle kommentarer enn det man vanligvis får i slike imagefokuserte dokumentarer. Arkivklipp av Gianni Versace, Karl Lagerfeld og Valentino krydrer serien ytterligere med sine store personaer.

Nå er 90-tallet «in» igjen, og for mange av oss føles det viktig å sammenligne den tidens idealer med dagens. «The Super Models» gjør det forsøksvis.

Cindy Crawford påpeker mange ganger at ting ikke var «politisk korrekt» den gang. Men er moteverdenen egentlig det nå? Har den i det hele tatt kapasitet til å være det? Det er spørsmål vi ikke får direkte svar på.

Det som blir stående igjen, er Linda Evangelistas sterke vitnemål. Hun er den eneste som minner oss om at tidens elv også sildrer forbi supermodeller.