«Ellos eatnu»: På overtid at vi får en film om Alta-saken sett med samiske øyne

Et av mine første møter med den samiske kulturen var TV-serien «Ante» (1975). Det er en smule skamfullt å innrømme i ettertid, men slik var det på 80-tallet.

Jeg husker også godt de dramatiske bildene som flimret over TV-skjermen under kampen om Alta–Kautokeino-vassdraget. Mennesker i samekofter ble slept bort av politi, og jeg husker at foreldrene mine var opprørte.

Det tok mange år før jeg skjønte betydningen av demonstrasjonene. Et element av konflikten var at vannkraftutbyggingen gikk mot samiske miljøverninteresser, men et annet er hva konflikten betød for den samiske identiteten.

Kampen mot utbyggingen har ingen lykkelig slutt. I 1982 erklærte Høyesterett at utbyggingen var lovlig. I 1987, ironisk nok samme år som Alta-demningen ble åpnet, kom det en egen grunnlovsparagraf om samisk språk og kultur. I 1989 åpnet Sametinget.

Det er egentlig på overtid at vi nå endelig får en film som tar for seg kampen om Altavassdraget sett med samiske øyne. Historien fortelles via den unge nyutdannende læreren Ester (Ella Marie Hætta Isaksen). Hun skjuler sin samiske identitet. Året er 1979.

De første i filmteamet som skal ha ros, er produksjonsdesignerne Cecilie de Lange og Ragnhild Juliane Sletta.

De har gjenskapt sen 70-talls og tidlig 80-talls estetikk i norske hjem imponerende detaljert. I et par av scenene var det som å stå på kjøkkenet til mine egne besteforeldre.

Det gir filmen en særegen og tidsriktig koloritt, men den havner ikke i nostalgifellen. Det vi får servert, er mer den fattigslige og nesten skittenrealistiske virkeligheten.

Ros går også til skuespillerne. Artist, aktivist og forfatter Ella Marie Hætta Isaksen har en flott utstråling. Hun er karismatisk nok til å være Ester, spesielt i de rolige sekvensene. Ester er en ung kvinne som slites i stykker mellom det norske og det samiske.

Hun er tilbakeholden, ikke en som roper og skriker. Ester utviser en sarthet iblandet rå styrke. Derfor blir også hennes reise inn i miljøet som krever endring, og til slutt også raseriet som til slutt pipler ut, desto sterkere. Det er hjerteskjærende. Scenen hvor hun og moren har et intenst oppgjør, peker en aktuell finger i retning av dagens identitetspolitiske debatt. Kampen om å kunne være stolt av den man er, er slettes ikke over.

Gard Emil spiller Mihkkal, Esters fetter og aktivist, og er en av mange gode rolletolkninger i filmen. Hans historie er sterk, dessverre også skremmende aktuell.

«Ellos eatnu» bretter ut sin historie innenfor rammene til det klassiske dramaet. Det er en forbausende lineær fortelling, nydelig filmet av Marius Matzow Gulbrandsen. Naturen i Finnmark får komme til sin rett i de stemningsskapende naturbildene. De viser hva vi er i ferd med å miste.

Dette er et tema som regissør Ole Giæver har filosofert over i «Mot naturen» (2014) og «Fra balkongen» (2017). De handler begge om regissøren og hans forhold til verden og naturen.

Hans foregående filmer viser en sprelsk lekenhet, som ikke er så godt synlig i «Ellos eatnu». Filmen er to timer lang, og noen sekvenser kunne godt vært strammet opp. Jeg savner noe av den friske originalitet fra hans foregående filmer.

Giæver blir litt tung på labben. Han vil fortelle en viktig historie og er preget av historiens alvor. Men av og til mister han Ester, og hennes personlige traumer havner i bakgrunnen. Dermed mister filmen tempo og intensitet. Det er Esters historie som virkelig rørte meg. Hun personifiserer rettighetskampen og viser hvorfor det er viktig.

Giæver unngår derimot at filmen blir sentimental. Han holder fortellingen i en realistisk tone, og det er smart. Historien er sterk nok i seg selv og trenger ikke pompøse fortellergrep. Jeg tror likevel ikke at en litt mer vågal tilnærming til historien hadde skadet.