5 gode supperåd før du tar turen til Koie Ramen

– Jeg vet om to steder i Oslo der det ofte er kø ved åpningstid. Pussig nok er begge japanske, og ingen av dem serverer sushi.

Willie har trosset snoen og svingt rundt hjørnet av Torggata og greier akkurat å presse seg innenfor døren på Koie, Oslo sentrums første ramensjappe – eller på japansk RamenYa.

Innenfor er det lyst tre, høye langbord, ryggløse barkrakker og skarpt lys som gjelder. Den eneste dekorasjonen på fondveggen er tre tavler der menyen står skrevet på japansk og engelsk. Foran oss står en familie på fire og en vennegjeng på fem og venter på bord.

Det er akkurat som det skal være. Hurtigmatfenomenet ramen er hverdagsmat i Japan, der suppekjøkkenene ligger tettere enn sushiris i bygatene. Folk stiller i kø utenfor en RamenYa, bestiller sin suppe og slurper den i seg i løpet av noen minutter.

Så hektisk er det ikke i Osterhaus gate, folk spiser i ro og mak ved langbordene, men etter at maten er vel fortært, er det liten grunn til å oppholde plassene. Koie serverer hverken kaffe eller dessert, for å si det sånn.

For på Koie er menyen kort: Fire typer ramen, basert på egenprodusert kraft tilsatt hjemmebakte nudler og annet tilbehør. Tre sideretter, litt ekstra tilbehør og noen typer øl, én rødvin og én hvitvin. Og sake da.

Det er i grunnen rart at ikke Oslo, som jammen har fått sin del av sushibarer i alle prisklasser, ikke har hatt en skikkelig ramensjappe tidligere. Retten må være en av verdens mest populære. Millioner av japanere spiser nudelsuppen til lunsj, middag eller kvelds. Opprinnelig kommer den fra Kina og er senere eksportert til resten av verden. Men knapt til Norge, før nå. Det vil si, ramenbaren Sapporo har holdt til på Vulkan ved mathallen en stund, men de har hverken kvelds- eller søndagsåpent.

For dem som hverken har vært i Japan eller på Vulkan, er det offisielle ramen-museet i Yokohama en god hjelper på nettet. De har laget videoer som viser hvordan man best står i kø, bestiller og spiser ramen.

På den annen side, de fleste har kanskje smakt ramen uten å være klar over det: Supermarkedenes megetselgende Mr. Lee-nudler med ulik kjøttsmak er rett og slett hurtigramen, tørkede nudler, krydder og kunstig smaksforsterker, der man bare trenger å helle over kokende vann.

– Men det er virkelig noe helt, helt annet enn dette, sier Willie og slurper i seg sin første skje glohet kraft. Han har valgt den soyabaserte varianten, en klar og lett kraft med nudler, tynne skiver av svinenakke, vårløk og et helt marinert, bløtkokt egg.

Min vegetarvariant smaker så kraftig av umami at jeg overhodet ikke savner kjøtt. Den er laget på en base av fermentert soya (miso), og tilsatt litt tykkere nudler, sopp, mais, samt vårløk og egg. Det er suppen du drømmer om en kald vinterdag, tilsett litt chili, og suppen vil gjøre underverker for et influensatett hode. Og at den er en vinner dagen derpå, vil sikkert de hese og rødøyde unge karene på nabobordet skrive under på.

Bak dem sitter en hel familie, og ved siden av oss har en enslig dame funnet plassen sin. Alle som én suger vi i oss nudler så suppen skvetter. Jeg fester servietter i halslinningen og på fanget for ikke å få flekker på kjolen. De blir etter hvert rødprikket av fet chilikraft.

Siden vi bare er to, droppet vi den ene sideretten, kylling karaage. Men ungene på bordet bak oss elsker de frityrstekte kyllingbitene med majones, den ene hyler frydefullt at de er «myyye bedre enn chicken nuggets på Mac-ern».

Våre edamamebønner er også mye bedre enn noe vi kan sammenligne med. De er perfekt kokt, fortsatt litt sprø og passe salte. Endelig noe man kan få dilla på som ikke er usunt, tenker jeg, mens berget av tomme bønnebelger vokser på bordet foran meg.

Og ikke minst er Koies gyoza en innertier. Silkemyke deigputer som er sprøstekt på den ene siden, fylt med deilig salt og krydret svinekjøtt. Ponzusausen som følger med, er frisk og syrlig. Willie mener bestemt at det må være de beste dumplingene han noen gang har smakt.

Stadig kommer det nye folk i køen ved døren. Bakrusgutta bak oss har gått videre på byen og blitt erstattet med et eldre par. Servitørene holder koken, tørker benker og fyller opp bordbeholderne med servietter, menyer og spisepinner. Det går unna, men det er ikke noe stress.

Men på den annen side, når suppebollen er tom og selv ikke jeg orker en eneste liten edamamebønne til, er det bare å tømme glasset med Kirin-øl og takke for seg. Ramen er hurtigmat, ment å konsumeres minutter etter at den er servert, ellers blir nudlene vasne. Heldigvis er også prisnivået på Koie på hurtigmatnivå. En stor bolle med næringsrik suppe koster omtrent det samme som en burger på de nye hipsterstedene i byen. Så da er det bare å rive av seg smekken og følge den uskrevne regelen ramenmuseet i Yokohama prediker: Forlat ramensjappa så fort du er ferdig med å spise.

Det fine er at du alltids har råd til å komme tilbake, og at du vet at du ikke må vente så veldig lenge i kø før du får plass. Folk følger ramenreglene. Også i Norge.