På papiret er «On the job» en seks episoder lang krim fra Filippinene. Egentlig er det to filmer av Erik Matti. «On the job» fra 2013 og «On the job: the missing eight» fra 2021 er omredigert til episoder for den lille skjermen.
Grepet er kommersielt smart. Etter spanske «Papirhuset» og sørkoreanske «Squid game» er det lavere terskel for å se serier fra land som har gått under titteradaren.
«On the Job» gjør slik sett jobben med å vekke oppmerksomhet rundt filippinsk krim.
Serien flyter også ypperlig. Den tilfredsstiller de fleste krav til en moderne serie for den over snittet interesserte seer. Krimplottet fenger. Det filmtekniske er frekt og freidig. Karakterene er lette å engasjere seg. Man lærer noe om et samfunn på den andre siden av kloden.
Francis (Piolo Pascual) er den eneste rene politimannen i «On the job». Når han krysser sin kriminelle svigerfar blir det bråk i Manilas gater. Foto: HBO Max
Fanger som leiemordere
Det åpner med historien om Mario og Daniel. De sitter i fengsel i La Paz, en fiktiv bydel i Manila. Med jevne mellomrom smugles de ut for å jobbe. De er leiemordere.
Oppdragsgivere er korrupte politikere og dekorerte militærtopper. Historien er basert på en skandale fra filippinsk virkelighet. En politimann som er forlovet med byens skitneste politiker, forsøker å renske opp i krimkaoset. På veien står Mario og Daniel i skuddlinjen. De er fanget av systemet.
Denne fortellingen avsluttes etter to episoder. Resten av serien – altså den andre filmen – handler om journalisten og radioverten Buddy. Han er servil støttespiller for borgermester Eusebio, som lover et krimfritt samfunn gjennom å drepe alle som ikke danser etter hans pipe. Eusebio bruker – du gjettet riktig – fanger fra det lokale fengselet. De to historiene bindes sammen via en høring om hendelsene i de første episodene.
Foto: HBO Max
Hjerteskjærende skjebner
Den første historien er den mest umiddelbare. Regissør Erik Matti tar pusten fra deg med ville jaktscener gjennom filippinske smug. Mario og Daniels historier brettes ut med vold, sorg og håp om hverandre.
Musikkbruken er superb. Ikke siden «Fargo» har funky trommebrekk fått så viktig plass i populærkulturens beste scener. Det fylles på med filippinsk jazzrock, nu metal og elektronika. Bak den musikalske fasaden fortelles en hjerteskjærende historie om hvordan et ødelagt system bryter ned mennesker.
Sjekk også
«Hellbound» tar deg med til helvetes forgård
Ikke tro at du er noe
Dette motivet er enda tydeligere i seriens fire siste episoder. Filmatisk er det mer strømlinjeformet enn starten, men det går også dypere i de menneskelige aspektene ved et korrupt regime.
Samrøret mellom politikere, militære, politi og kriminelle knuger ned vanlige mennesker. De få mulighetene som åpner seg for klatring, kommer med en altfor stor pris. «Du er én fjerdedel journalist. Én fjerdedel utpresser. Én fjerdedel sanger. Én fjerdedel underholder», freser Eusebio til Buddy som mumler om rettferdighet. Moralen er at du aldri er det du gir deg ut for å være. Ingen skal følge drømmen og tro de er noe. Alle skal raske til seg sin del av kaken, og være lojal mot dem over på rangstigen.
Slik forteller «On the Job» en historie om Filippinene etter diktator Ferdinand Marcos. Serien viser også landet frem som en stor leverandør av moderne krim. Det understreker også hvor tullete HBOs nye «opprenskning» av internasjonale serier er.
