Hvem hadde trodd at vi på tampen av 2021 skulle tørste etter serienytt fra Sør-Korea? Slik har det blitt. Ingen serier har vært mer betydningsfulle i år enn «Squid game», den sørkoreanske vekkelsen som hjemsøkte våre strømmetjenester og skolegårder.
Derfor var det med store forventninger jeg ga flatskjermen til «Hellbound» for noen timer i helvetes forgård.
Folk må skjerpe seg og følge Guds plan
En alenemor kommer hjem til sine to barn. De overrasker med bursdagssang. Mens de filmer, forteller en demon dem at hun skal dø og sendes til helvete. Hun får også tidspunkt for henrettelsen. Helvetes hjelpere overholder avtalen. Dette gjentar seg med andre gråtende sørkoreanere.
Deacon Yuji (Ryu Gyeong-soo) er en av mange følgere av Den Nye Sannheten. Netflix-serien «Hellbound» følger den sørkoreanske sekten når demoner dukker opp og henretter syndere på TV. Foto: Jung Jaegu | Netflix / Netflix
Den mystiske organisasjonen Den Nye Sannheten (DNS) tilbyr folket forklaring. De frontes av karismatiske Jung Jinsu. Den unge sektsjefen – fantastisk spilt av Yoo Ah-in – tiltales som Styreleder. Han forklarer at ofrene har syndet. Folk må skjerpe seg. Alle må følge Guds plan for planeten. Medlemskap i DNS hjelper også.
Samtidig leter politi Jin Kyunghun etter sin sannhet, mens datteren er blitt fan av Styrelederen. En vill nettvert har sitt daglige show der han henger ut alle som har fått opplest demonenes dødsdom. Syndere! Få dem bort! Det koker i Seoul.
Den Nye Sannheten frontes av karismatiske Jung Jinsu. Den unge sektsjefen spilles stort av Yoo Ah-in. Foto: Jung Jaegu | Netflix / Netflix
Demoner, dødsdommer og dystre referanser
«Hellbound» er en overnaturlig serie om høyst menneskelige reaksjoner. Tidlig i serien utforsker den vårt kollektive forhold til synd og skam. Dette treneres på spennende vis med å plassere de dødsdømte i en skjærsild til de skal henrettes. Alt skjer i sosiale medier og etter hvert på riksdekkende fjernsyn. Slik blir småsynder blåst opp og dissekert av et sultent publikum.
Tidlig spiller «Hellbound» en okkult symfoni på mange strenger. Vi hører gjenklang av «The Handmaid’s Tale»-kritikk av moderne fundamentalisme. Hovedriffet er «Seven»s besettelse med synd. Overtonene er «Hellraiser»s begeistring for evig lidelse. For kjennere av serieskaper Yeon Sang-ho oppleves serien fort som en fortsettelse av den ramsalte religionskritikken i hans «The Fake» fra 2013.
Demoner kommer fra hinsides for å gjennom føre avtalte henrettelser. Sør-Korea skjelver og gråter i den nye serien «Hellbound» på Netflix. Foto: Netflix
Djevelske henrettelser
Som med «Squid game» er det tidvis ubehagelig å se på. Bildene er like vakre som volden er grusom. Henrettelsene i «Squid game» blir fort glemt når du blir utsatt for baseballkøllebasert vold og djevelske henrettelser i «Hellbound».
Gode spesialeffekter og subtil musikk bidrar også. Jeg ber en stille bønn for bekymrede barneskolerektorer at deres elever ikke lar «Hellbound» overta for Squid game-leker i storefri.
Slutten gjør at vår anmelder gleder seg til mer helvete, flere demoner og dypere analyse av skam og synd. Foto: Netflix
Tar overraskende vendinger
Fortellingen er tydelig, men overraskende. Etter episode tre tar «Hellbound» overraskende vendinger. Nye karakterer introduseres. Dette gjør at midtveis mister «Hellbound» litt piffen før den henter seg inn igjen. Samtidig krever det at man orienterer seg i den nye verdensorden.
Den siste episoden samler tråder og peker vei rett inn i sesong to. Med kun seks episoder sitter man igjen med et klart behov for mer helvete, flere demoner og dypere analyse av skam og synd. Jeg gleder meg.
