«Makta» – del to: Skrikende godt om Gro, Kåre og de andre

Et stykke inn i mesterverket «Pulp Fiction» fra 1994 sier Uma Thurman «don’t be such a ...» til John Travolta. I stedet for det siste ordet markerer hun en firkant med fingrene. Brått kommer firkanten som tegning på lerretet. Ikke vær så firkantet!

Sekvensen er overraskende og briljant. Den viste hvilken selvsikker regissør Quentin Tarantino var blitt. Han sa med et skeivt smil at «her bestemmer jeg». «Maktas» fortellerstil kommer fra samme kunstneriske selvsikkerhet.

Hver gang jeg er låst inn i seriens medrivende drama, faller gulvet ut. Jeg faller hodestups ned til en etasje jeg ikke visste eksisterte. I motsetning til Tarantino som holder igjen, lesser «Makta» på med disse grepene.

Snakking til kamera. Kamerafolk i bildet. Thorbjørn Harr som tar på seg skalletparykk for å bli Kåre Willoch.

Jeg får nesten ikke nok. Hver eneste gang løftes «Makta» til et eget nivå innen norsk TV-drama.

Del to starter der de første seks episodene slapp. Gro Harlem Brundtland er blitt statsminister. Reiulf Steen degraderes i Arbeiderpartiet. Snart skal han også miste ledertittelen. Han blir den eneste Ap-lederen de siste 100 årene som ikke er blitt statsminister.

Rundt seg har Gro lojale rådgivere. De forsøker å etterkomme hennes strenge, utilgivelige stil. På hjemmebane holder ektemann og Høyre-medlem Arne Olav fortet, mens en blank isse lurer brekende i kulissene.

Kåre Willoch dukker endelig opp i «Makta», og han irriterer Gro like mye som han kurtiserer Arne Olav. Eller rettere sagt: fordi han kurtiserer ektemannen.

«Makta» gjør mye spennende i denne andre delen av serien. Relasjoner utvikles, politikk presenteres. Historie forklares.

Aller best er likevel serien når den stenger seg inne i sin egen verden og lager kapselepisoder. Her må to av episodene fremheves.

Forholdet mellom Gro og Reiulf Steen avklares i en rørende episode fra Utøya. Her lukkes resten av partiet ute. Serien zoomer inn på et fiktivt møte mellom de to størrelsene. Kulissene er aktivistiske ungdommer på Utøya, samt de ambisiøse partiarvingene Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Episoden smyger seg gjennom konflikter, motsetninger og knuter, men ender opp med en konklusjon. De som synes «Makta» tok seg vel mange kunstneriske friheter i sine første episoder, vil få utfordringer med denne episoden. Men her understreker serieskaperne sitt store prosjekt. De bruker påfunn og avstikkere til å fortelle historien om Gro og Reiulf. De lykkes så til de grader.

Det samme opplever vi i «Flodhesten». Episoden er i sin helhet lagt til Gro og Kåres ufrivillige møte før en avgjørende partilederdebatt. Den er fysisk pakket inn i en fiffig kulisse, hvor grensene mellom scene og bakrom viskes ut. Slik løftes bakromspraten inn på den nasjonale scenen.

«Makta» bruker personlige motsetninger mellom de to gigantene som kjernen i deres politiske tvekamp. Metaforisk får vi også servert en flodhest, som jeg ikke skal avsløre mer om enn at den nesten kommer på rollelisten i «Makta».

Episoden blir en film for seg selv, samtidig som den blir det kanskje viktigste ankeret serien har i vår felles 80-tallshistorie. Er det laget en bedre episode i norsk seriehistorie? Jeg tror ikke det.

Serieskaperne er nevnt, men de hadde ikke kommet over mållinjen uten skuespillerne. Jan Gunnar Røise leverer seriens store monolog som Allende-svermende sosialist på Utøya.

Her viser «Makta» en annen kvalitet vi for sjelden ser på norske skjermer, evnen til å stoppe tiden med riktige ord, smart kameraføring og mimikk fra den øverste hyllen av prisvinnende prestasjoner.

Kathrine Thorborg Johansen er så god som Gro at hun nesten overskygger landsmoderen selv. Thorbjørn Harr er herlig frekk som den knirkete bedreviteren Kåre Willoch, samtidig som han snur på en femøring når han like lett presenterer Willochs sympatiske, medfølende sider.

Flere må nevnes. Radiokomiker og tøysekopp Galvan Mehidi debuterer med et smell som Ingjald Ørbeck Sørheim. Alle tre stjerneskuddene fra teaterversjonen av «Døden på Oslo S» (Flo Fagerli, Sjur Vatne Brean og Filip Bargee Ramberg) viser hvorfor de er landets mest talentfulle unge skuespillere.

Med tanke på den etter hvert litt kjedelige kritikken Nader Khademi fikk for å ikke se eller høres ut som Einar Førde, må han nevnes med et utropstegn. Nettopp gjennom å tolke og ikke etterligne, utvikler Khademi karakteren til det samme nivået av humor, kjapphet og sjarmerende overlegenhet som Førde var kjent for.

Slik blir Nader Khademi stående som en gallionsfigur på triumfskipet denne serien er. «Makta» blir morsom, underholdende og spennende nettopp fordi den på gjennomført vis roper høyt at «dette er vårt DNA, dette er måten vi gjør ting på». Når det lykkes, er det fordi samspillet mellom idé, manus, gjennomføring og skuespill er aldeles perfekt.