Årets beste TV-serier 2023

Den nye sesongen av «Fargo» henter inspirasjon fra «Alene hjemme» og «True Detective». Resultatet er stor underholdning. Samtidig som «Fargo» går tilbake til kjent tempo og den absurde lunheten vi kjenner fra den originale filmen, skjer det også mye nytt. Bekmørk folklore og okkultisme gjør den mørke komedien «Fargo» skumlere enn noensinne. TV blir knapt gøyere enn dette.

Mord på et luksushotell på Island. Jakt på en seriemorder i USA. Deler av historien er et lukket-rom mysterium i beste Agatha Christie-stil, mens den andre følger mer i fotsporene til «Silence of the Lambs». Serien er drømmende, forførerisk og mystisk. Den treffer både i hjertet og i krim-hjernen. Visuelt er serien en utsøkt nytelse. Hver eneste scene er gjennomført, og ikke ett bilde er overflødig.

Andre sesong av suksesserien er om mulig enda bedre enn den første. Den flyr farlig nær solen, men lander som en sterk, vakker og morsom serie om familie og skaperkraft. Serien handler om å skape og om smerten og innsatsen som skal til for å bli latterlig god til noe. Mellom de kokende grytene, den ramsalte humoren og hektiske dialogen handler «The Bear» faktisk om noe sterkt og vakkert.

Årets snakkis er det NRK som står for. Maktkampen i Arbeiderpartiet på 70-tallet er skarp politisk satire. Serien er basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». «Makta» tar seg en rekke spenstige friheter. Originale grep gir serien en vill og uhøytidelig tone. Galskap, humor og vidd går hånd i hånd med kritikk av korrupsjon, samrøre og brutalt politisk spill.

Serien mikser Hollywood og landsbykrim. Resultatet blir den beste krimserien du kan se. Det er enkelt og greit spektakulært god britisk krim. Du får ulidelig spenning og dypt drama. Serien kommer som et godstog fra alle retninger. Man kan miste pusten av mindre. Du får landsbykrim om mennesker og familie, men serien finner stadig veien til mørke kjellerlokaler i menneskesjelen.

Dyster, god og stemningsfull apokalypse-serie. Starten på serien er noe av det mer snikende uhyggelige vår anmelder har sett på lenge. Panikken og kaoset som oppstår i kjølvannet av tragedien, er sitrende spennende. Serien har en nesten perfekt balanse mellom rolige sekvenser, karakterdybde og et høyt spenningsnivå.

I 2019 ble serien lansert som en grov harselas med amerikanske megakirker. Hovedmålet for satiren var de dobbeltmoralske TV-predikantene som var rockestjerner i Guds hus. I løpet av tre sesonger har serien – litt under radaren – også blitt et briljant arvedrama. Groviser. Utskjellinger. Harselas. Slapstick. Alt flyter perfekt i denne komedien.

Mike Flanagan har hentet inspirasjon fra Edgar Allan Poes (1809–1849) tekster. Serien er alarmerende aktuell og beveger seg inn i et rent horrorlandskap. Vi blir vitne til mange groteske scener, men Flanagan bruker ikke ekstreme virkemidler kun for å skremme. Han vil fortelle en historie om menneskets iboende grådighet.

Du har sikkert kjent på en ulmende følelse av raseri. Livet er fullt av irritasjonsmomenter. Heldigvis går det ikke alltid like galt som i Netflix' nye snakkis. Filmer om «road rage» er ikke nytt i populærkulturen. Det er likevel sjelden vår anmelder har sett det så underholdende, humoristisk og beksvart som i «Beef». Amy (Ali Wong) og Danny (Steven Yeun) tar krangling til nye høyder.

Serien byr på heftig erotikk, vond kjærlighet og er en intim og spennende reise gjennom nyere amerikansk historie. Hawk og Tims magnetiske og ulovlige kjærlighet blir en enorm drivkraft, både for handlingen og for de som jakter på dem. Resultatet blir en tidvis overveldende miks av historiske hendelser skildret gjennom fiktive karakterer.

’Ndrangheta-mafiaen er like fryktet som den er gammeldags. Det betyr at de kriminelle familiene som styrer Calabria sør i støvellandet, ledes av menn. Det betyr ikke at kvinner ikke har makt. Dette kommer frem på smertefullt vis i denne serien. Det nye blikket og den usminkede fremstillingen plasserer serien på øverste hylle i mafiabiblioteket.

Serien har fremdeles de drøyeste karakterene og de mest finslipte og nådeløse replikkene. I finalesesongen skal det siste store slaget utkjempes. Styreverv, penger og anerkjennelse står igjen på spill. I siste sesong tilføres en ny nyanse. På slutten av hver episode er det små blaff av ømhet, noe som i alle fall fikk vår anmelder til å felle en tåre.

Dette er ikke en serie med grønne menn fra Mars. Det handler heller ikke om monstre som invaderer Jorden, fra fjerne galakser. Serien, hvor norske Morten Tyldum både er med som regissør og produsent, kan best beskrives som en klaustrofobisk og mørk thriller. Når du først starter å se, er det nesten umulig å slutte.

Skal vi tro denne fengende serien, er ikke danske fengsler et sted fanger blir rehabilitert. Innenfor murene syder kriminaliteten. Vokterne står hele tiden i fare for å bli sugd inn i narkokongenes nådeløse maktspill. Seriens ypperste kvalitet er at den leverer sitrende spenning og skuespill i verdensklasse.

Hva om Pørni jobbet som stripper på kvelden? Britisk serie leverer morsomt og mørkt om vennskap, familie og kjærlighet. Dette er nemlig ikke en typisk komedie. Det er ingen lykkelig kjærlighetshistorie. Tidvis er den grensesprengende ukorrekt. Alt dette bidrar til å gjøre den til en oppsiktsvekkende god serie.