«Makta» er skarp politisk satire

Bam, bam, bam, gjaller det på lydsporet over introteksten.

Allerede fra første scene blir det klart at «Makta» ikke er et klassisk historisk drama.

Låten som tilskrives Makta Komponistlag, setter tonen. Den litt bombastiske melodien sendte tankene mine i retning av Lars von Triers «Riket».

Uten noen sammenligning for øvrig har de to seriene likevel et par likhetstrekk.

«Riket» gikk løs på legestanden og det ikke fullt så vennskapelige forholdet mellom Danmark og Sverige. Kultserien foregikk i trange korridorer på Rikshospitalet.

I «Makta» skal vi til regjeringsbygget i Oslo. Her er gangene like trange og maktkampen like brutal.

Når det blir klart at statsminister Trygve Bratteli ønsker å gå av, blir det kaos. I en mørk og trang heis står partisekretæren og Reiulf Steen. Midt mellom to etasjer stanser de heisen. Det blir mørkt, og bare en enkel lyspære lyser opp 70-tallsinteriøret. Skal man ha en hemmelig samtale om virkelig viktige ting, gjøres det i denne heisen.

I likhet med «Riket», grenser det hele til det absurde. Serieskaperne Johan Fasting, Silje Storstein, og Kristin Grue har tatt en rekke vellykkede fortellergrep, noe som gjør at «Makta» leverer politisk satire av beste merke.

Etter å ha sett del 1 kan en virkelig begynne å lure på hvordan politikere greier å bestemme noe som helst. I en scene blir Bjartmar Gjerde spurt om ikke han vil bli statsminister. Han svarer lakonisk at han liker å få ting gjort. Statsminister er det siste han skal bli.

Etter andre verdenskrig var Arbeiderpartiet, med landsfaderen Einar Gerhardsen i spissen, Norges maktbastion. I serien ordner han opp bak lukkede dører når situasjonen blant «barna» blir for kaotisk. Øyeblikket da han entrer scenen på landsmøtet til fanfare og glitter, er kostelig.

Da den borgerlige Borten-regjeringen tok makten i 1965, slo Arbeiderpartiets makthegemoni for alvor sprekker. EF-striden, medlemskap i Nato og kvinnebevegelsen satte sitt preg på tiåret. Det gjorde også økte oljeinntekter til staten og ikke minst økt velstand blant folk flest.

Storbritannias Margaret Thatcher og Ronald Reagan i USA sendte en blå sjokkbølge inn i den norske arbeiderkampen. «Makta» tar oss med inn i en ny hverdag hvor valgflertall ikke lenger var en selvfølge. Litt som i dag, altså.

På 70-tallet begynner partiet å blø velgere både til høyre og venstre. Gutteklubben «kjekk og grei» må gjøre noe annet enn å drikke øl og spise wienerbrød. Den første episoden heter «Det må være en kvinne», og inn fra sidelinjen kommer Gro Harlem Brundtland.

Brundtland blir miljøminister. Miljø er det jo ingen som bryr seg om, men hun skriver raskt autografer på Karl Johan. Som hun sier det selv: «Jeg er faktisk blitt ganske populær.»

Serien er basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». «Makta» tar seg en rekke spenstige friheter.

I første episode ble jeg helt satt ut. Var det ikke Operaen i Bjørvika jeg så i bakgrunnen, da Reiulf Steen, spilt av en herlig Jan Gunnar Røise, krysset Jernbanetorget? Jo, visst! Det gjøres heller ikke noe forsøk på å skjule at regjeringsbygget fortsatt er et byggeområde etter bombeangrepet i 2011.

Skuespillerne ligner heller ikke på de historiske karakterene. Einar Førde spilles for eksempel av Nader Khademi. Men å høre Kathrine Thorborg Johansen er som å høre Gro på sitt mest snusfornuftige. Resultatet er herlig festlig. Det leveres for øvrig meget gode skuespillerprestasjoner i serien. «Makta» ble hedret med prisen for beste serie under festivalen Canneseries. Jeg spår flere priser i fremtiden.

Originale grep gir serien en vill og uhøytidelig tone. Selv om de historiske linjene er beholdt, er det også mye løgn og dårlig hukommelse. Mange av de historiske karakterene er døde. De kan ikke forsvare sitt ettermæle. De store hendelsene er riktignok godt dokumentert, men man kan spørre om noen av de mer negative personskildringene er etisk innafor.

Den første episoden avslutter med at Arvid Engen (Trond Espen Seim), den mye omtalte møbelhandleren fra Jessheim, tar av seg mikrofonen og kommenterer fortellergrepene.

Det å bryte den fjerde veggen og henvende seg direkte til publikum, er etter hvert blitt et kjent grep. Det kan misbrukes og oppfattes klisjéfylt. Her er det gjort med så mye finesse og utmerket komisk timing at det er med på å løfte serien.

«Makta» blir ekstra aktuell i lys av de siste årenes politiske skandaler. Fra pendlerboliger til habilitetssaker viser «Makta» at politisk samrøre ikke akkurat er et nytt fenomen. Det er kanskje greit at serien kommer først etter valget?

Episoden viet Arbeiderpartiets beryktede togtur under valgkampen i 1979, skildres som en skrekkfilm. Med mørke bilder og oransje lys spyr både politikere og pressen i suppekjelen, mens statsminister Odvar Nordli (Anders Baasmo) spiller klespoker og drikker seg fra sans og samling på Linjeakevitt. David Lynch kunne ikke gjort det bedre.

Nordlis helseproblemer skildres også i en bisarr sekvens. Bokhyllen på kontoret er ikke en bokhylle, men en dør som avslører et studio. Plutselig befinner vi oss midt i «The Truman Show».

Å leke seg i grenseland mellom fiksjon og virkelighet er en hårfin balansegang. Seriens fortellergrep vil nok bli diskutert, men resultatet er sylskarp og kostelig politisk satire.

Galskap, humor og vidd går hånd i hånd med kritikk av korrupsjon, samrøre og brutalt politisk spill.

En polsk kollega kommenterte at det er godt å se at også trauste norske politikere er like ko-ko som politikere i resten av verden. «Makta» er Armando Iannucci på norsk, mente hun. Hun har rett, og det er ikke et lite kompliment. Den skotske satirikeren står bak ypperlige serier som «The Thick of It» og «Veep».

NRK fronter den som en dramaserie, men for meg er serien nærmere komikveld enn Politisk kvarter. Den er skapt for å provosere og skape rabalder. Det tror jeg den vil gjøre. «Makta» kommer nok ikke til å føre til mindre politikerforakt.