En tapt mulighet

Noen timer før vi har bord på Funky, går vi tilfeldigvis forbi restauranten. Vi har hørt at de har noen bakverk på dagtid som må prøves.

Det er den argentinske varianten av croissant, såkalt medialuna, vi er blitt tipset om. Den lille måneformede herligheten er glasert og knasende sprø på utsiden og putemyk inni.

– Er dette Trondheims beste bakverk?! utbryter kollegaen min.

Funky er bare noen uker gammel. Vi har fått en svært lovende smakebit.

Man kan jo si at vi legger opp til stor fallhøyde her. Eller er det Funky selv som gjør det? For senere samme kveld blir vi hverken møtt av funk eller noe som er i nærheten av å kunne havne i samme setning som ordene «Trondheims beste».

Den grafiske designen og ikke minst interiørdesignet vitner om at de som står bak har ønsket å lage noe lekent og moderne. Det er platespiller og vinylplater i ett hjørne, fargerike dekorasjoner, gamle musikkplakater på veggene ispedd moderne design.

Det er tre andre bord med gjester da vi ankommer. Det blir ikke flere i løpet av måltidet. At det er en rolig kveld, betyr dessverre ikke at servicen er tilstedeværende eller oppmerksom. Det begynner med at vi står lenge ved inngangen før noen oppdager oss.

Når vi først blir oppdaget, vises vi til et dekket bord der menyene ligger klare. Det er en bra ting. Servitøren forklarer at rettene er ment å deles. Vi kan velge mellom tre småretter, tre hovedretter og to desserter.

Vinmenyen er kort. Ønsker du vin på glass heller enn en hel flaske, har du ingen store opplevelser i vente. Det er bare to viner å velge mellom i hver kategori, alle sammen i nedre prissjikt.

Skal du ha en flaske, er valgmulighetene flere, men det er gjennomgående enkle viner. Unntaket er en

kvalitetschardonnay

fra Patagonia. Denne argentinskinspirerte restauranten burde hatt flere gode viner derfra.

Men dere! På Funky er cocktailmenyen lenger enn vinmenyen. Kanskje dette er stedet for deilige cocktailer til maten? I så fall: Kjør!

Akk nei.

Servitøren er nærmest overrasket når vi spør om cocktailanbefalinger til maten. Jeg forsøker å hjelpe henne ut av den rare situasjonen og sier (ikke rett ut) at vi går for den generiske rieslingen og tar en cocktail til hovedretten.

Så står valget mellom to hovedretter. Vi er ikke helt sikre på om vi skal gå for kjøtt eller fisk. Men nå går servitøren fra cocktailusikkerhet til klar tale.

– Jeg liker ikke kjøtt, så jeg anbefaler fisken.

Maten kommer raskt, og de to forrettene vi skal dele, kommer samtidig. De kunne gjerne servert dem hver for seg. Siden vi er blitt anbefalt å dele en hovedrett på grunn av størrelsen, kan de i alle fall dra ut måltidet litt.

Et stekt kamskjell er delt i skiver og står som en fjelltopp i skodde. Skodden er et skum av mascarpone og parmesan. Takket være dråper av parmesangarum er dette en sødmefull rett med dybde og kompleksitet. En fermentert saus gir intense nøttearomaer og umami i bøtter og spann.

I bunnen lusker en blanding av byggotto. Den inneholder like mange biter av sellerirot som byggryn. Sellerirot har en distinkt og intens smak og kan dermed lett ta over. Det gjør den ikke her, men den tar likevel for mye plass ved siden av det skjøre kamskjellet.

Den andre forretten består av tynne skiver grillet kjøtt. Vi blir ikke informert om hva slags kjøtt vi har fått, men det er utrolig mørt og har en intens umamismak. Det er toppet med såkalt criolla-saus, altså en rød salsa, samt klatter av aioli.

Litt mer syre hadde hevet retten til nye høyder. Vi har også fått torta frita, et fritert brød, men her er det for lite saus til at brødet får noen funksjon annet enn å se fint ut.

Det er tid for hovedrett. Og med det også for cocktailen vi tidligere sa vi ville ha. Servitøren vår er byttet ut med en annen, og hun serverer hovedretten før hun har ryddet vekk tallerkenene fra forretten. I all ståheien det medfører, rekker vi ikke å be om mer drikke. Restene av en enkel riesling blir drikken.

Dagens fangst er lange, en hvit og mild fisk. Igjen er det i hovedsak en bra rett, men igjen med en skavank. Denne gangen er det tilbehøret i skålen ved siden av. Rå skiver av squash har blant annet fått en sprut soyasaus på seg. Både tekstur og smak kræsjer med den delikate fisken. Det er også unødvendig mye søt gresskarpuré, men til gjengjeld en fantastisk saus som er både lett og fet, med et fint røykpreg.

En søt avslutning må man ha. Det som er kult her, er at man kan gå for både kraftig dessert (hvit sjokoladekake) eller et valgfritt antall kuler av hjemmelaget is. I kveld holder det med en kule kaffeiskrem. Et nydelig punktum, formet som et punktum. Isen er fløyelsmyk og kaffearomaene diskrete og behagelige.

På Funky er det ordentlig fint, deres medialuna er perfekt. Rettene har egenart og kan med noen justeringer bli skikkelig bra. Hvis jeg skal ønske meg noe, så er det en mer spennende vinmeny. Samt servitører som er stolte av menyen – og mye mer oppmerksomme.

For akkurat nå fremstår Funky som en tapt mulighet.