«Skal hilse fra naturen» er en storslått advarsel

Allerede før den norske premieren har Asgeir Helgestad vunnet flere gjeve priser for filmen. Det er ikke det minste rart. «Skal hilse fra naturen» er kanskje tidenes norske naturdokumentar.

Med moderne optikk og kamerateknologi gir han oss nærbilder med en oppløsning som for noen år siden ville vært umulig. Helgestad er også blitt en dreven forteller med bilder. Filmen er den naturlige konklusjonen på et liv ute i den norske naturen med kamera.

Helgestad behersker selvsagt teknikken som er så viktig for å fange slike unike øyeblikk. Nærheten til naturen har gitt ham en annen avgjørende egenskap: Han har lært seg kunsten å vente på det rette øyeblikket.

Vi får servert fantastiske scener. I en fiksjonsfilm ville de blitt omtalt som spektakulære. Helt uten spesialeffekter kommer vi så tett på artene i deres naturlige habitat at det noen ganger oppleves som uvirkelig. Men som Helgestad selv sier: Disse bildene vil forbli uvirkelige om noen år hvis rovdriften på naturen ikke opphører.

Helgestad er ikke bare ute etter å gi oss vakre bilder. Han har en misjon. Gjennom sine mange år ute i naturen har 56-åringen vært vitne til et ufattelig tap av vårt naturmangfold. Advarselen han kom med i 2018 med filmen om isbjørnen Frost på Svalbard («Dronning uten land»), blir her utdypet i all sin velde.

Men før vi blir konfrontert med vår delaktighet i rovdriften, viser Helgestad oss naturen på det aller vakreste og skjøre. Vi blir med ham opp i høyfjellet der Europas siste villreinstamme befinner seg. Reisen går videre til lundefuglenes faste hekkeplasser.

Helgestad er ingen Steve Irwin som tramper inn i dyrenes univers for det ultimate money shot. Han holder respektfull avstand og er like opptatt av å vise dyrene i sine naturlige omgivelser. Alt henger sammen med alt.

Han gir oss likevel et noe uventet «Disney-øyeblikk» underveis. Ved å utplassere et kamera inne i redet til et hekkende par lundefugler får vi sitte ringside når de skal oppdra sin førstefødte. Det skjer ikke uten dramatikk.

Det er her Helgestad står i fare for å bryte med sin etikk om ikke å gripe inn i naturen han filmer. Men du vil garantert tilgi ham. Fuglefjellet på Runde har en sentral rolle i filmen. Helgestad viser oss gjennom arkivklipp hvordan fjellet er blitt kraftig redusert siden han første gang oppsøkte det. Matfatet deres har endret seg som følge av klimaendringer.

På 1990-tallet var det 100.000 hekkende par der. I dag er det knapt 30.000. Heldigvis slår ikke Helgestad oss i hodet med for mye statistikk. Han formidler det ganske usentimentalt der det er nødvendig. Han vet at 10.000 forsvunne arter er statistikk. Én forsvunnet lundefugl er en tragedie. Slik fungerer disneyfiseringen av naturen.

Likevel makter han å formidle en forståelse for både naturens usentimentale storhet og for de emosjonelle, nære møtene han selv har hatt der. Mye av filmens integritet ligger i den erfaringen og kunnskapen han har om livsvilkårene til de ulike artene. Du kan fornemme en omsorg og lidenskap gjennom kameralinsen. Det er personlig og stikker dypt.

Nærmere slutten tipper det over i en moralsk pekefinger da han viser oss hvordan vi med våre hyttefelt og tømmerhugst brøyter oss vei gjennom hekke- og trekkplasser. Men den fingeren fortjener vi. Om det fungerer som pedagogisk grep, er en annen sak.

Helgestads stemme er hele tiden med oss. Den er knapp og uten patos, men det er likevel noe kledelig ved ydmykheten den avslører. Vi har sett spektakulære naturbilder i påkostede naturprogrammer før. Helgestad formidler ikke her revolusjonerende teknikker eller perspektiver. Det er summen av hans fortellertalent som gjør filmen til en uvanlig opplevelse.

Han er en av verdens mest meritterte naturfotografer. I tillegg er han også den fødte forteller med bilder. Det er en sikker rytme i bildene, og han skaper overganger som er så uanstrengt elegante at de ikke tilraner seg unødig oppmerksomhet. Han er heller ikke så kysk at han ikke går av veien for å dramatisere litt der han føler for det. Heldigvis føles det ikke påtvunget.

Helgestad har også et øye for det fantastiske og uvirkelige ved naturen. De mikroskopiske bildene av insekter som klekkes, overgår de fleste sfx-scener i Holly woods sci-fi-dystopier. Denne filmen fortjener å nå langt ut.