Cru holder høyt nivå

Hummertartaren ligger i bunnen av en dyp skål. Over ligger et lag med jordbær i tynne skiver. På toppen er det pyntet med en dillkjeks. Retten er så vakker og gjør at vi gleder oss til en sommer fylt med jordbær.

Med en sitrusmarinade med habanero sparker denne deilige syrefesten godt fra seg. Det litt søte hummerkjøttet passer godt med jordbærene. I kveldens vinpakke er retten parret med en mineralsk hvitvin som passer sjønotene fra hummeren.

– Dette er den beste retten til nå, utbryter samboeren som er med for kvelden.

Det sier litt, for nivået så langt denne vårkvelden har vært høyt.

Et steinkast fra Bogstadveien ligger Cru. Vi har tatt trappen opp til restauranten i annenetasje, men hører musikken strømme fra vinbaren i kjelleren.

Før luksustartaren ble fortært, hadde vi fått en rekke mindre retter.

Servitøren har stålkontroll på vinen. Hun geleider oss gjennom vinpakken med små bemerkninger, som at den amerikanske chardonnayen vi får til de første rettene, er laget på nye, franske eikefat. Dette gjør at den ikke har de like høylytte notene av vanilje og smør som tilsvarende viner fra amerikanske fat gjerne har.

Likevel er det ikke vinkunnskapene vi blir sjarmert av. For i det vi hører Adele gyve løs fra høyttalerne, kommer det også frem en annen stemme som ligger tett på vokalen. Servitøren synger!

Hun står nede i vinbar-lokalet, så det er uvisst om hun selv vet at lyden bærer helt opp til oss. Nå er jeg ingen musikkanmelder, men hun har en vakker stemme, og det hele bidrar til romantisk stemning. Det er nesten så jeg forventer at noen skal dukke opp med et trekkspill.

Det bøter godt på et litt upersonlig lokale. Over hodet kan jeg også skimte litt spindelvev, så her bør de frem med støvkluten. Og kanskje henge opp noen bilder i samme slengen?

Der de mindre rettene er spennende og inspirerende, er hovedrettene litt ujevne.

Det er ingenting teknisk i veien med retten som består av breiflabb med hvit asparges, hasselnøtter og misosaus. Den smaker bare litt tamt. Her savner jeg både syre, umami og salt.

Ytrefilet av lam kommer med grønn asparges med ansjoscrumble, en kålrull med brassert lam og en rødvinssaus med mynte. Her blir det for mange elementer, hvor ingen av dem får skinne. Lammet er fint stekt og sausen har en dyp smak, men jeg skulle sett at de la all kreativitet på ett tilbehør – og helst noe annet enn en ny asparges.

Desserten er en real opptur. Mille feuille – eller tusen ark – er et klassisk fransk bakverk. Navnet kommer av de mange lagene med butterdeig. Kveldens søte avslutning er en variant med rabarbrakompott og syltet rabarbra. Selve bakverket er karamellisert. Og mellom lagene har de også deiset på – bare hør på dette – en hvit sjokolade- og crème fraîche-ganache. Den er også servert med en is laget på surdeigsbrød.

Cru holder et høyt nivå, selv om hovedrettene er ujevne. Her bør de spille på den samme kreativiteten som med de mindre rettene.

Den gode servicen og den deilige atmosfæren bidrar til at stedet får en femmer. Om du er så heldig å ha foreldre som vil spandere middag på deg, er Cru et godt sted. De vil trolig trives i det lune lokalet uten masete musikk.