Olivia er et trygt valg for et raskt måltid

Nylig delte oljefondssjef Nicolai Tangen listen over sine favorittrestauranter i Oslo. Han delte den selvsagt på Linkedin – kontorfolkets svar på Facebook. Det var en mildt sagt variert liste. Her var alt fra hotte Grotto til kjederestauranten Olivia.

Tangen fikk riktignok litt tyn i kommentarfeltet for å liste Olivia som en av Oslos topp ti restauranter. Mannen sto stødig i den lille stormen.

– Da har du ikke forsøkt Arlecchino-pizzaen med ekstra chilipaste, argumenterte han.

Vi måtte selvsagt sjekke. Er Olivia en av byens beste restauranter?

Du glemmer fort at du er i gågaten av alle gågater, Karl Johan. Her er mørke vegger, velourtrukkede møbler og en knitrende peis.

Plakater og videoer av italienske menn som river av seg skjorter og krangler om vakre kvinner, er det og. Harry og utdatert kunst i lune omgivelser.

En blid servitør er raskt på plass med menyer og spør om vi vil ha noe å drikke.

Vi er fire rundt bordet og spør om vi kan dele noen forretter og hovedretter. Null problem! Vi får hver vår lille asjett og tre forretter på rekordtid. Vi gomler fornøyde på focaccia sarda, skiver av sprø pizzadeig fylt med den smakfulle og skarpe osten pecorino. Enkelt, men godt.

Også fritert calamari glir galant ned. De små ringene er sprø med en spretten og behagelig konsistens på akkaren. Vi har fått en enkel aioli å dyppe dem i.

En capresesalat med mozzarella, tomat og basilikum er jo vanskelig å bomme helt på. Og den er i utgangspunktet god, men her har de gått litt amok med basilikumoljen. Det blir litt for tungt.

Restauranten fylles opp. Her er det alt fra storfamilier og par til vennegjenger. Det er høy beste jentene-faktor. Ikke overraskende. Olivia er jo en kjede som har slått an i hele landet. Alle finner noe de liker her.

Ja, til og med oljefondssjefen. Vi har bestilt hans favoritt, en pizza med chilipaste, ost og kylling. Bunnen er sprø og tynn, chilisausen kremet og sterk. Men kyllingen er for tørr. Altfor tørr.

Hadde man rullet sammen pizzaen, kunne man lurt andre til å tro at dette var en shawarma med kylling. Minus det tørre kjøttet, da. Kebabsjappene har som oftest fett og juicy kyllingkjøtt i rullene.

Pizza med parmaskinke er hakket bedre. Klassikeren blir litt for salt og tomatsausen litt for mild. Langt fra byens beste, men absolutt tilfredsstillende med sprø bunn og rikelig med topping.

Spisefølget har insistert på at vi må bestille Tiktok-snakkisen pasta di manzo. En tagliatelle med biffstrimler og en kremet, fyldig saus av paprika og gorgonzola.

Manzo – altså kjøttet, har de vært litt gjerrige på. I tillegg varierer kjøttstrimlene fra møre til seige. Retten er også toppet med masse stekt sjampinjong som gjerne kunne fått noen minutter til i stekepannen.

Alle hovedrettene har med andre ord skavanker, så hva med desserten?

I starten av måltidet føler vi oss sett og ivaretatt. Servitøren har vært blid, vært innom flere ganger for å høre om vi har det vi trenger, og om det vi spiser, faller i smak.

Så blir det stille. Lokalet har fylt seg. De har mye å gjøre, men de bør jo titte bort på bordet vårt de mange gangene de går forbi. Det krever litt innsats, men til slutt får vi kontakt, og dessertbestillingen vår blir registrert.

Sjokoladefondanten serveres med en kule vaniljeis og bringebærsaus på en iskald tallerken. Sjokoladen velter ut idet vi åpner den lille kaken med en skje. Dette kan de.

Tiramisu, derimot, kan de ikke. Vi har fått et glass som i all hovedsak er fylt med en mild mascarponekrem. Det er lite fingerkjeks, og det lille som finnes, er for tørt og smakløst. Hvor er kaffe- og likørsmaken?

Olivia er et trygt valg for et raskt måltid. Alle finner noe som frister, men det er lite som overrasker og begeistrer. Topp ti, Tangen? Virkelig?