Flere nedturer på tallerkenen

Rett ved Storosenteret finner vi Lille Ó. Kanskje det eneste bygget i området som minner oss på at det var liv her også før 2000-tallet.

Lille Ó er, og har visst alltid vært, slang for Lillo gård. Det lille hvite gårdshuset er ikke veldig synlig. Boligprosjektet med samme navn er bygget rundt det gamle gårdstunet, der du finner en rekke med trehus. Det ene huser en burgerrestaurant, i det andre serverer de vietnamesisk, det tredje, kveldens mål, kan beskrives som en gastropub.

Jeg hadde håpet at jeg skulle oppdage en av Oslos skjulte perler her. Det ble med håpet.

En rosa bar omgitt av tremøbler er det første som møter oss. Det føles som vi er i en litt flottere versjon av Sagene lunsjbar. Dette er et sted du kan ta med både bestemor og venner. Koselig er et stikkord.

En oppmerksom og hyggelig servitør får fort plassert to glass Alvarinho foran sine tørste gjester. Alt ligger til rette for en strålende kveld.

Dagens 3-retter er enten med fisk eller kjøtt til 550 kroner. De har også vitello tonnato (finskåret kalv), antipasti, bouillabaisse (fiskesuppe) og hamburger. Vi starter med dagens forrett og kalv.

Det rosastekte kalvekjøttet, skåret i tynne skiver med en kremet saus av tunfisk og kapers, er en helt grei variant. Men det blir for mye saus. Vi har heller ikke fått noe brød til. Da blir en tallerken full av kjøtt og majones litt for mye av det gode.

Dagens forrett er laksetartar med dillmajones, reddik, ristet rugbrød og syltede agurkskiver.

– Er det bare meg eller er dette en tynnere variant av sylteagurken på McDonalds?

Sylteagurkene er dvaske og helt unødvendige i den friske retten. For ellers er det en god og lett forrett med små terninger av laks, blomkarse og dillmajones. Rugbrødsmulene gir en deilig crunch.

Konklusjon etter forrettene: Kjøkkenet må begrense seg. En rett blir ikke bedre av masse saus eller mange elementer.

Til hovedrett går vi for dagens fisk og kjøtt. Fiskeretten er skrei med pepperrot, egg, blåskjellsaus og potet. Ja, og edamamebønner. Jeg er ingen tradisjonalist, det er helt ok at skreien serveres uten typisk tilbehør som rogn og lever, men edamame er en ganske smakløs bønne med konsistens som en myk nøtt. Det blir et forstyrrende element som jeg ikke synes passer.

Blåskjellsausen er tynn. Den smaker heller ikke blåskjell eller hav. Potetene er gode. Høvlet pepperrot passer bra til kremet saus. Fisken er bakt akkurat litt for mye. Retten blir dessverre litt kjedelig.

Kjøttretten er andeconfit med polenta, sellerirotpuré og kirkesebærsaus. Her treffer de bedre, men også denne retten har et element som gjerne kunne vært droppet.

Polentaen (maisgrøten) er stivnet og grillet. Jo da, som med edamamebønnene får vi litt tyggemotstand, men det smaker nesten ingenting.

På dette tidspunktet er skuffelsen der, men den er ikke total.

Så blir desserten servert.

Til dessert kan vi velge mellom en brødpudding laget av kanelboller, eller tiramisu. Vi blir advart om at brødpuddingen er stor, men går (selvfølgelig) for begge deler.

Seig, varm kanelbolle i i ildfast form med vaniljeis er så deilig. Hele retten roper kos. Jeg tør påstå at alle ville likt denne. Men kanskje mer en midt-på-dagen-rett enn en dessert etter et stort måltid.

Så skuffelsen. Tiramisu. Når det er godt er det jo helt uvirkelig godt. Denne er litt mer i kategorien uspiselig.

Kremen har skilt seg, jeg finner ingen spor av mascarpone, flere av mandelkjeksbitene er tørre. Det er vanskelig å forstå hvordan kjøkkenet kunne sende den ut til gjestene sine.

O, Lille Ó, du lille O. Potensialet i stedet er skyhøyt, men foreløpig treffer dere ikke helt på maten. Jeg vil likevel tilbake, for koselig-faktoren er der. Og det er genuint god service her. Det trekker også opp at lokalene er så hyggelige. Jeg ser for meg at jeg kan møte to venner som jeg ikke har sett på lenge og bruke hele kvelden på å catche up, spise og drikke.

Men før jeg booker den kvelden må kjøkkenet ta noen grep.