Jeg ble først oppmerksom på Lee Millers fotografier under en utstilling i Oslo for mange år siden. Mest sannsynlig hadde jeg sett mange av fotografiene hennes før. Det har nok du også, men jeg ante ingenting om kvinnen bak kameraet.
Miller startet som fotomodell for Vogue i New York, men etablerte seg som fotokunstner i Paris. Filmen starter rett før andre verdenskrig. Miller lever bohemtilværelsen med høy champagneføring. Denne delen fremstår som et glamorøst kostymedrama og er den minst fascinerende.
«Lee» er desidert best etter at Adolf Hitlers regime har satt sitt destruktive preg på Europa.
Levde livet på kanten
Som en biografisk film er «Lee» mer konservativ og tradisjonell enn Miller var i det virkelige liv. «Jeg er best på sex, drikking og å ta bilder,» sier hun i en scene i filmen.
Det idylliske bohemlivet før krigen. Foto: Kimberley French / Ymer Media
«Lee» er uten tvil Kate Winslets film. Hun er helt rå. Winslet portretterer henne hudløst, upolert og usentimentalt. Skuespilleren er filmens intense hjerte. Hun drar deg med inn i livet til denne ekstraordinære kvinnen.
Miller krangler seg opp og frem i det amerikanske militæret. Hun ender som fotograf bak fiendens linjer i et krigsherjet Europa. Filmen tar til og med turen helt opp i Hitlers badekar.
Fintfølt
«Lee» viser hvor viktig krigsfotografens rolle er for å dokumentere de mest horrible handlinger. Den viser også hvor krevende det er, men går ikke dypt nok.
Fotografene Lee Miller (Kate Winslet) og David E. Scherman (Andy Samberg) var blant de første fotografene som fikk besøkte de tyske konsentrasjonsleirene. Deres vitnesbyrd ble viktig for historien. Foto: Kimberley French / Ymer Media
Regissør Ellen Kuras får frem hva det kan gjøre med et menneske å skulle dokumentere grusomheter, men ikke ha makt til å gripe inn. Filmen er derimot bemerkelsesverdig forsiktig og fintfølende i sine skildringer av synet som møtte de første som entret konsentrasjonsleirene.
Miller og David E. Scherman, som tolkes av en neddempet Andy Samberg, var blant de første fotografene som besøkte leiren i Buchenwald. Vi ser grusomhetene gjennom Millers øyne og kameralinse. Dermed kommer de på avstand. Grusomhetene danner mer et bakteppe for Millers reise.
«The Regime» er en stor skuffelse
Litt tam
I likhet med Alex Garlands «Civil War» handler også «Lee» først og fremst om fotografens rolle. Filmen er opptatt av krigsårene, men regissør Kuras gir oss få holdepunkter for å forstå mennesket Lee Miller.
Rammen rundt filmen er en intervjusituasjon. Det er et klassisk og en smule klisjébefengt grep, selv om den litt fiffige slutten gjør at vi forstår det annerledes. Kuras gir oss ikke nok informasjon til at vi kommer under Millers fasade. Hun farer med harelabb over store deler av Millers liv utenfor krigssonen.
Til tross for Pawel Edelmans nydelige bilder og Alexandre Desplats stemningsfulle toner fremstår «Lee» konvensjonell. Det er en god film, men Winslet skal med sin magnetiske tilstedeværelse ha æren for det.
